Heisann!

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!!  Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt,  skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉

Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.

Olivia

Heisann, jeg har det bra :)

Heisann, nå er det jammen lenge siden sist jeg skrev innlegg her!!
Det har skjedd mye i livet og hverdagen min, og da snakker jeg om positive ting 😀
Jeg har fått meg kjærest, og jeg har begynt å jobbe litt.  Og jeg har det innmari mye bedre! Kjæresten er jeg uuuuutrolig glad og forelska i, og takknemlig for ❤ jobben er en stor greie også, for jeg har ikke vært i jobb på 10 år…For 10 år siden så måtte jeg slutte på skolen og i den lille bijobben jeg hadde ved siden av skolen, fordi jeg ble såpass dårlig psykisk at jeg ble innlagt for første gang. Og siden den gang så har hverdagen vært veldig preget av alt det psykiske.  Behandling,innleggelser og psykiatrioppfølging. Samt at jeg var i et langt forhold,som jeg ser egentlig bare var blitt en vane, hvor jeg og eksen skled fra hverandre og vokste fra hverandre for lenge siden.

Etter å ha vært så dårlig psykisk i så mange år som jeg har vært, så er det virkelig stort å oppleve denne positive trust-quote-pictures-life-quotes-pics-imagesendringen og fremgangen 😀 Hadde noen sagt til meg for 1 år siden, at jeg kom til å få det så bra som jeg har det akkurat  nå, så hadde jeg bare ledd av dem og aldri i verden trodd på det.
Men jammen har jeg jobba hardt for å få det slik også, siden jeg begynte å gå i behandling for nærmere 14 år siden, så har jeg aldri skulket en psykologtime. Og jeg har for det aller meste hatt timer hver eneste uke. Jeg har vært gjennom flere typer behandlingsmåter og vært innlagt ganske mye. Psykologen min som jeg har gått til siden 2003 har vært helt avgjørende, en trygg relasjon, hvor jeg har fått vokse. Fra å omtrent ikke greie å si noe som helst i timene, og nesten bare kommunisere via skriving, til å sitte å prate helt åpent, det har vært en lang vei. Hun har holdt på håpet mitt, når jeg selv har mistet det, og holdt det fast til jeg selv har funnet det igjen. Og at jeg har møtt mange fantastiske mennesker i systemet har også vært så ufattelig viktig, og fått den hjelpa jeg har trengt (selv om det var noen runder noen år hvor jeg ikke opplevde å få det jeg helt trengte av innleggelser, og hvor jeg endte med å bli dårligere, før jeg fikk og fant ut hva jeg trengte av mer behandling). Men det at jeg hele tida har hatt den samme psykologen, har vært veldig veldig viktig. Og jeg har fått god traumebehandling, blant annet ved Traumeenheten på Betania Malvik, som dessverre ble nedlagt i fjor…! Jeg har også fått en del god hjelp fra dps døgn, særlig enkeltmennesker der har hjulpet meg masse. Og så ikke minst, familien min og venner såkart ❤  særlig mamma’n min og stefaren min ❤ 🙂
Jeg er jo ikke sånn mirakuløst kvitt alle problemene mine, og jeg har ikke glemt hva jeg har opplevd. Jeg strever fremdeles med en del ting, som f.eks angsten og noen traumereaksjoner. Men det styrer ikke hverdagen min like mye, langt i fra, og tar ikke på nær så mye plass som det har gjort før. Nå er det så mye annet positivt som tar mye mer plass enn det noen gang har gjort. Og jeg føler at jeg har det bra, selv om det ennå er ting som er vanskelig for meg. Men ikke sånn som før. Det å kunne si at man har det bra, når folk spør, og samtidig faktisk mene det……det er fantastisk 🙂
Jeg har vært åpen til kjæresten min om det at jeg har opplevd seksuelle overgrep som barn, og at jeg har strevd mye og gått lenge i behandling og sånn. Og han har tatt det veldig bra ❤
Jeg går jo ennå i behandling, og jeg er ung ufør. Men jeg prøver meg frem i en friskere hverdag. Ofte tar jeg meg litt i det at jeg føler at jeg ikke helt kjenner igjen meg  selv,fordi jeg er ganske så forandret (noe de rundt meg også merker godt, på en positiv måte). Og jeg ble til å begynne med litt redd fordi jeg ble redd for at det enten skulle være en dissosiativ del av meg eller noe, at jeg ble så fremmed for meg selv, samtidig som jeg likte det som var forandret. Men etter å ha snakket med psykologen om nettopp dette, så har jeg begynte å se litt annerledes på det. For som hun sa, så er det kanskje den friske meg,som begynner å bli mer synlig både for andre og meg selv. Og når jeg tenkte litt 10428082_429752327181971_4812500120790672303_npå det, så føles det egentlig ganske så ålreit 🙂
Og når jeg nå først kjenner på og opplever å ha det så bra, så er jeg livredd for å miste det. Og ofte er jeg redd det er for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt skjønne at jeg fortjener å ha det så bra. Men jeg prøver å nyte det, og ikke la den redselen ta overhånd. Men jeg tror jeg må lære,se og erfare at det går an å ha det bra også.  Gode erfaringer er så viktig,for å få mer balanse på den vektskålen mellom dårlige og gode erfaringer. Jeg har med meg masse vonde og tunge erfaringer fra traumene,  og jeg trenger masse gode erfaringer for å få vektskåla til å tippe mer over mot den positive siden,og få mer balanse på det. Det tror jeg alle som har opplevd relasjonstraumer og andre vonde traumer trenger. Gode opplevelser/erfaringer og gode relasjoner.

Det var en liten oppdatering fra meg iallefall 🙂

Olivia

Hektiske tider

Hektiske dager for tida, jeg har holdt på å flytte, og det er ganske mye jobbing. Men heldigvis hatt god hjelp fra familie og venner da 🙂
Samtidig som jeg har vært i denne flyttemodusen så har jeg også hatt en veldig strevsom periode psykisk. Har vært på nippet til innleggelse på

(google)

(google)

akuttavd. Men har greid å unngått det da heldigvis. Men jeg skal ha et stabiliseringsopphold på dps nå da. Håper å få mer orden på søvnen (lov å håpe liksom…?!) og kanskje bedre rutiner ifht maten. Og jeg håper at det indre kaoset og uroen vil roe seg litt. De andre delene på innsida har vært ganske aktive for tida. Jeg deler hverdagen min med flere av meg, noe jeg er vant med. Men samtidig så er det forskjellig hvor stor del av hverdagen de tar, og hvor mye det påvirker meg. Og en periode nå så har noen av delene tatt mer av hverdagen enn hva som er ok, og det påvirker meg ganske mye. Så er ganske sliten for tida. Så jeg ser egentlig frem til et opphold på dps’n nå. samtidig som jeg gruer meg. Gruer meg fordi jeg er redd for å bli dårlig møtt. Jeg fikk en veldig dårlig erfaring der tidligere i år, jeg kom dit fra akuttavdelingen, og jeg tror aldri jeg noensinne har følt meg så uvelkommen noen plass,som jeg gjorde der da.
Men jeg har også gode erfaringer fra avdelingen, så jeg prøver å huske på de også, selv om opplevelsen fra i vår sitter veldig hardt i. Så jeg er egentlig veldig spent. Så vi får se!

Olivia

Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia

Har du spørsmål eller noen forslag?

Jeg er litt tom for skriveinspirasjon for tida. Derfor så lurer jeg på om det er noe du som leser kunne tenke deg at jeg skrev om. Da ifht

(google)

(google)

tematikken som bloggen handler om -DID, PTSD/kompleks PTSD,senskader etter seksuelle overgrep, det å ha vært utsatt for overgrep, angst,depresjon, selvskading osv. Har du som leser noen spørsmål til meg?
Kom med spørsmål eller forslag på hva som kunne være interessant at jeg skrev et innlegg om 🙂

Olivia

DID prat og ferietid

Det er så vanskelig å finne ordene, formulere og beskrive. Å få tak i hva som skjer på innsiden er vanskelig,fordi det er så mye, og jeg blir holdt litt utenfor innsiden. Ofte pleier jeg å si at det å leve med delpersonlighetene mine på innsiden,er som å ha med seg en gruppe bestående av både noen barnehagebarn, noen skolebarn, et par ungdommer og noen unge voksne og en ekstra vikar personlighet. Og flere av disse er veldig forskjellige fra hverandre. Alle har hver sine behov, hver sine måter å være på, hver sine egne måter å reagere på og oppføre seg på.  Noen er små og veldig redde, har opplevd vonde ting og har stort behov for trygghet, noen er helt stille og rører seg knapt, noen prater,noen er glade og sorgfrie fordi de ikke har opplevd noe vondt (ikke vært tilstede når vonde ting har skjedd), en er tenåring og veldig sint og selvdestruktiv,mens

(google)

(google)

en annen er perfeksjonist, rastløs, nervøs,snill pike og kontrollfrik. En annen er sosial,glad i mennesker og fornøyd med ting. De små liker leker og barneting, mens de eldre delene har helt andre interesser og kan ikke fordra barneting. Når alle disse ulike delpersonlighetene lever i samme kropp,så er det ikke så rart at det blir kaos.  Og nå i ferietiden hvor veldig trygge personer har ferie, så trigges noen av delene litt ekstra. Særlig det at psykologen min har ferie er vanskelig. Jeg synes det er tøft at hun har ferie, for jeg føler meg veldig alene med delene. Hun er den eneste jeg greier å snakke med om delene, og den eneste som en del av delene faktisk ser på som en trygg person og som en del av dem har fått tillit til. Det virker som om særlig de små delene føler seg veldig forlatt, og skjønner ikke konseptet med ferie, de tror de er blitt forlatt av henne. Og det viser seg i ting som blant annet blir formidlet på ark fra delene. I går satt jeg å skrev i dagboken min, og midt i skrivinga så switchet jeg, og plutselig var det to andre deler som også hadde formidlet seg før jeg kom tilbake i meg selv igjen.
Noen av de små delene har det med å tegne, en del tegninger handler om vonde ting som skjedde i fortiden, mens noen tegninger er mer hyggelige tegninger av blomster og dyr og slikt.  Noen ganger er det flere deler som har vært fremme og tegnet og noen har tegnet eller skrevet på samme arket som noen andre før dem har tegnet/skrevet på,men for det meste har de tegnet på hver sine ark. Men jeg har sett litt tendenser til at det virker som om hvis en av delene har tegnet noe fælt, så er det en annen del som kommer å tegner noe hyggeligere. Jeg tenker at det kan være fordi den «glade og sorgfrie» delen har som oppgave å holde på den barnlige gleden og uskylden oppi det vonde som skjedde. Den delen kunne ta over og være «vanlig» barn og leke seg, når jeg eller en annen del av meg nettopp hadde opplevd overgrep. Og at denne delen fremdeles prøver å gjøre jobben sin.  Delene skjønner ikke dette med at det er en annen tid nå. Delene lever i fortiden. Dvs jeg/meg og den andre ANP’en i meg lever i nåtiden da.
Som sagt, ikke så rart det kan bli kaotisk. Og jeg blir ofte veldig sliten når delene er veldig aktive og det blir en del switching (dissosiasjon/annen del overtar).

Jeg merker behovet for traumeenheten, og hvor ufattelig trasig det er at de er blitt nedlagt. Særlig nå når de skulle ha startet på igjen etter sommerferien, og at det kunne vært mulighet for å få et pusteromsopphold der (kortidsopphold, inntil 2 uker, for de som tidligere hadde vært på hovedopphold, et tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å få plass). Spesielt nå når psykologen min har ferie, psyk.sykepleier i kommunen har ferie,kontakten på psyk.dagsenter har ferie, og psyk.fyisoterapeut har fri en uke, og dps døgnavd er sommerstengt i 4 uker……og den andre døgnavd er ikke noe alternativ pga tilknytning til noen som jobber der. Så hva står man igjen med da….joda akutt ambulantteam… med sannsynligvis vilt fremmede personer som kan komme å prate litt med en….det fungerer dårlig for min del med mine relasjonstraumer og vansker med å ha tillit til/stole på folk. Og enda verre ifht delene som overhodet ikke stoler på folk, og lett kan bli redde av fremmede. Undrer meg på om de som la ned traumeavdelingen overhodet har tenkt noe på oss som har det slik? Jeg burde kanskje ringe de og spørre hva slags hjelp de kan gi meg,siden de la ned traumeavdelingen, samt har bestemt at dps døgnavdeling skal ha sommerstengt for første gang.  DID tar ikke ferie, det år ikke an å sommerstenge senskadene etter overgrep. DID,PTSD og andre lidelser tar ikke ferie fordi om det er sommer, så hvor

(google)

(google)

er logikken i å sommerstenge hjelpetilbudene? Behovet er jo akkurat like stort, om ikke større også, pga at så mange i hjelpeapparatet i rundt en tar ferie og det gjør det ofte vanskeligere.  Og det blir jo da til at man går å strever mer alene og kanskje må familie og venner ta mer ansvar og hjelpe til mye mer. Og det er ikke alltid så godt å føle at man belaster familie og venner ekstra  heller. Familie og venner er familie og venner, de er ikke terapeuter. Og det er jo ofte at familie og venner ikke forstår alt heller. Og så er det jo dessverre ikke alle som har så mye familie eller nettverk rundt seg heller. Jeg er evig glad i familien min og vennene mine. Hadde det ikke vært for dem, særlig mamma og noen nære venner, så hadde det vært mye vanskeligere i denne ferien. Jeg har vært en del hjemme hos mamma i ferien, så har tilbringt en del  tid med familien,og det har hjulpet på en del. Men nå har mamma og de begynt på jobb igjen, jeg er hjemme hos meg selv igjen, og venter liksom på at sommerferietida skal bli ferdig. Sliten av ferietid, fordi det er ekstra krevende å være så mye mer alene med delene og vanskelige traumereaksjoner. Og det bygger seg opp et følelsesmessig trykk på innsida,når det går lenge uten psykologtime. Hjalp på litt at den psykomotoriske fysioterapeuten var på jobb igjen denne uka, men dessverre så er hun ikke på jobb neste uke, det er heller ingen av de andre i teamet.  Men har litt venne og familieplaner da.
Jeg fikk også en huskelapp av psykologen min før hun gikk på ferie, og jeg prøver å bruke den. Den minner meg på ting som er lurt å gjøre som hjelper litt på.
Jeg prøver å være en del ute og aktiv,for det hjelper på psyken en del. Og vi har jo hatt så fint vær i sommer, kan ikke huske sist det var så fint vær så lenge sammenhengende!! Så i år har jeg faktisk vært på stranda flere ganger 🙂 og det er det flere år siden sist.

Olivia

Gjemt, men ikke glemt

Bloggen har vært gjemt (satt som privat), men absolutt ikke glemt av meg.
Jeg stengte ned bloggen min for et par-tre måneder siden.  Jeg befant meg på en veldig vond og mørk plass i meg selv. Det skjedde en del ting rundt meg, hverdagslivet tok en stor vending, et samlivsbrudd ble et faktum, etter ganske mange års samliv. Hjemme, ble ikke lenger mitt hjem, jeg måtte finne meg nytt hjem, jeg flytta hjem hos mamma. Jeg fikk meg tak i leilighet ganske raskt,men måtte bruke tid på å overgangen dit, mye pakking og flytting av ting,og noe litt oppussing. Jeg var nok i litt sjokk på et vis, selv om bruddet ikke kom uventet, og jeg selv var inne på tanken førut også. Men jeg opplevde nok at grunnen under meg forsvant litt på et vis. Og dissosiative personlighetsdeler ble veldig forvirra, fordi trygge og kjente ting ble borte. Og en trygg person ble borte. Jeg glemte å ta vare på meg selv en stund, hverken spiste eller sov noe særlig, og var mye aktiv. Vet ikke helt hvilken tilstand jeg befant meg i psykisk. Var nok mye switching, mye angst og uro  og jeg havna etter hvert veldig, veldig langt ned. Jeg mistet nok mye av kontakten med fornuft og realitet.Jeg koblet meg en del av verden,slutta å svare på de fleste meldinger jeg fikk fra venner,kobla meg av de fleste sosiale medier, slutta å ta kontakt med de fleste venner og mennesker, var ikke tilstede på et vis. Psykologen min som kjenner meg veldig godt, skjønte hva som var i ferd med å skje, og kort sagt så havnet jeg på lukka akuttpost. Innleggelsen var vel frivillig tvang. Jeg prøvde å nekte, men til slutt fikk jeg bare valget at enten måtte jeg gå med på den frivillig, eller så ble det på tvang.
Jeg hadde det utrolig vondt den  tiden der, jeg hadde mista livsgnisten og livslysten, det hadde blitt for mye for meg, og var nok også påvirka av alt for lite søvn og alt for lite mat.
Jeg forble på på akuttposten en uke,fikk rett hjelp der,før jeg ble overført til dps’n. Heldigvis var «de rette» menneskene på jobb den uka på dps. Jeg ble ikke så lenge på dps’n, men da jeg ble utskrevet så var jeg på en langt bedre plass i meg selv, enn jeg hadde vært 2 uker førut. Og siden har jeg jobba mye med å komme meg i orden i den nye hverdagen. Med veldig god hjelp fra familie,psykologen og venner. Det har skjedd mye på innsiden min, jeg har nok vokst en del på disse månedene. De dissoaitive delene ser ut til å takle hverdagen uten ekssamboeren bedre også nå.

Når man lever med DID, og har flere dissosiative p7146456067_0b292a4fd0_zersonlighetsdeler, så blir en del i hverdagen mer komplisert, enn om man ikke har det. Det er ikke Multiple_Personality_Disorder_by_dzaetbare en selv som lever i hverdagen, men de andre delene også. Og delene skjønner ikke alt som en selv skjønner. Men med hjelp av psykologen min, så har vi greid å få delene til å skjønne litt av det at ekssamboeren og huset vi bodde i, ikke er en del av hverdagen lenger, at vi (jeg)  har fått nytt hjem iallefall. Komplisert å forklare. Mange av delene ble ekstra trigga av samlivsbruddet,fordi det ble noe ekstra utrygghet, og utrygghet er for delene = overgrep og fare. Når jeg blir utrygg, så blir delene mer alarmert, de reagerer som de alltid har gjort da, de er tross alt en del av mitt forsvarsverk.

Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke bloggen fremover, men litt lyst til å gjøre litt endringer på den. Per tida så er også de fleste innlegg på bloggen satt som privat, men kanskje jeg reposter noen av de tidligere innleggene etter hvert. Eller så blir det bare nye kanskje.
Planen er å jobbe mer spesifikt med DID’en og delene jeg har på innsiden fremover i behandlingen, og bloggen vil dermed kanskje bli mer rettet mot DID og deler.

DID er en myteomspunnet diagnose, og fremdelese finnes det folk som ikke tror på diagnosen, som mener at den bare er skapt i terapisammenheng. Men for oss som lever med DID, så vet vi hvor reell diagnosen er. Og hvor reelle delene er. Mine deler ble skapt i fortiden, når de trengtes, og de er ikke skapt i noen terapisammenheng. Men delene må jobbes med i terapien,for at jeg forhåpentligvis skal kunne føle meg mer hel,dissosiere  og switche mindre.

 

Olivia

Her og der, nå og da

 

Det er egentlig mye jeg kunne tenke meg å skrive om her, men det er vanskelig å sortere tankene, og konsentrere seg så innmari lenge av gangen.
Jeg er som sagt inne i en veldig tøff periode for tida. Men jeg tenker ikke at prosessen min går bakover eller feil vei sånn egentlig. For jeg tror det jeg er inne i nå, ikke er til å komme unna, jeg må gjennom det tror jeg. Fordi jeg har nå begynt å ta ting mer innover meg følelsesmessig. Det går mer innover meg hva jeg har vært igjennom, hva jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Og det er på en måte som en sorgreaksjon tror jeg.
Jeg har jo lenge prøvd å ta ting innover meg, og tankemessig så har jeg jo visst hva jeg har vært gjennom og hva jeg har opplevd, men jeg har ikke tatt det skikkelig innover meg følelsesmessig. Jeg har fortrengt følelsene veldig, i mange år. Men nå begynner følelsene virkelig å komme, og det føles innmari vondt. Men det må til for å bli helere tror jeg.
Jeg dissosierer mer, og de dissosiative delene tar mer plass igjen. Men forskjellen er nå at de dissosiative delene i meg prøver å kommunisere mer, iallefall til psykologen min. Det har blitt tegnet og skrevet mer igjen når noen av delene har vært fremme. Disse tegningene har jeg tatt med til psykologen. Jeg synes det er vanskelig å se på de, iallefall alene.

Det føles som om det er mye følelser fra fortida som blander seg inn i nåtida. Og med de følelsene og de dissosiative delene så er det ikke så rart at det blir kids_running2kaotisk og vanskelig. Eller at jeg føler meg veldig delt og lite hel. Det er ikke lett å være både i slutten av 20 årene og 7 år på samme tid.

Jeg føler ikke at jeg henger sammen med meg selv, det er som om jeg både går foran og bak meg selv. Jeg løper fra meg selv,samtidig som jeg henger etter meg selv.
Så jeg håper at jeg etter hvert blir mer samlet, det er det vi jobber med for tida.
Jeg og psykologen har også vært på forvernsamtale på døgnavd, og vi fikk lagt en god plan for et opphold der. Jeg skulle få plass så raskt dem fikk åpning for det. Og det er planlagt en innleggelse på 4 uker. Jeg synes det er greit å ha litt rammer på tid og sånn akkurat nå. Slik at jeg har noe å forholde meg til, forutsigbarhet!

Olivia

Sliten av angstmonsteret

Er så forbanna sliten av angst og engstelse 😦  *blæææh* Utslitt rett og slett.

(google)

(google)

Veldig rastløs for tida også, mye på farten. For med en gang jeg prøver å slappe av så angriper angstmonsteret. Jeg trenger en pause snart, det er søkt om et stabiliseringsopphold på dps døgnavd, men det er rimelig full der, så det vil ta tid. Lei. *prøve å holde ut*.

Lite fornuftig å komme med egentlig.

Olivia