En vesentlig forskjell

I går føltes det vondt og tøft på innsiden. Følelser og minner fra fortiden gjorde vondt,og jeg følte meg litt slått i bakken av det. Utad funket jeg som vanlig, eneste de rundt meg kanskje kunne ha merket det på var at jeg nok var litt mer stille enn vanlig. Men i motsetning til før så ble jeg ikke slukt opp av det vonde, og jeg dissosierte ikke og ingen deler som overtok. Delene er jo ikke der lenger i den forstand de var, de er en del av meg,men jeg er hel og jeg rommer de minnene og følelsene som lå i delene før. Det er som om delene har vokst opp i meg, vanskelig å forklare hva jeg mener egentlig. Men jeg er bare 1 nå (den voksne meg) og ikke oppdelt i flere. Og dette gjør at jeg også rommer så mye mer følelser og minner, på godt og vondt. Det som tidligere har vært splittet bort er nå noe jeg må føle mer på når det dukker opp. Og det er litt tøft, men jeg er rustet til å takle minnene og følelsene. De er vonde, jævlig vonde mange av dem. Og jeg skjønner godt mekanismen til dissosiasjonen og de dissosiative delene. Selv om det er vanskelige lidelser, så er dissosiasjon en utrolig forsvarsmekanisme.
Men akkurat det kan jeg skrive mer om en annen dag, det er et litt bredt tema som krever litt lengre skriving enn jeg tenkte i dag.

Men poenget mitt med kveldens innlegg, er egentlig en fortsettelse fra gårsdagens innlegg. I går var det tøffe følelser og minner å kjenne på, i dag har det roet seg igjen, heldigvis. Og sånn er det noen ganger, selv om jeg er frisk, så er det dager hvor minner og følelser kommer litt over meg. Og det gjør vondt, men forskjellen nå kontra før, er at jeg takler det og står i det, uten dissosiasjonen. Ja det gjør vondt, og jeg blir lei meg og det føles tøft, men jeg vet også at det går over igjen, det er fortid og jeg kan ikke endre på den. Den er bare en del av meg, og minnene og de vonde følelsene har ikke makt over meg lenger. Og det er forskjellen. Og i dag så var ikke minnene og følelsene som plaget meg i går påtrengende lenger.
Jeg kan ikke glemme det jeg har opplevd, men jeg greier å leve med det nå. Og akkurat det er en vesentlig forskjell fra tidligere.

~Olivia~

Noen ganger…

Generelt så er jeg veldig lite plaget av minner og følelser fra fortida. Men noen ganger så henter det meg likevel inn litt. I dag er en sånn dag. Jeg vet ikke hva som har trigget det,men er litt tøft i dag. Jeg fungerer utad,men det er vondt på innsiden i dag. Og noen ganger føles ikke følelsene helt modne eller helt som mine. Men jeg vet at det bare er en del av det å ha hatt DID. Jeg er frisk nå,men det er jo en del av meg. Selv om mine tidligere indre deler er integrert i meg og jeg eier følelsene og minnene,så kommer det i blant noen sånn «DID snev». Altså at jeg kan føle på noen av de tidligere delene eller følelser/minner som har ligget i deler,men som nå kommer frem i meg. Det er nok en del av prosessen. Det er så mange minner og følelser som tidligere har ligget (vært spaltet bort) i deler og som jeg selv ikke har følt eller kjent på. Veldig mange følelser og minner har jeg bearbeidet,men i blant så kan det dukke opp ting likevel. Tidligere så ble jeg redd når det skjedde,fordi jeg var redd for å bli syk igjen eller gå inn i noe dissosiasjon. Men jeg har lært meg nå at det betyr ikke at jeg blir psyk igjen og jeg dissosierer ikke. Og det er vel nettopp det at jeg ikke dissosierer,som gjør at jeg kjenner så ekstra på det. Jeg vet at dette bare er sånn akkurat nå og at det går over igjen. Jeg må bare stå i det og kjenne på det,og så går det over igjen. Men det er sårt når det er sånn,men det går bra,og det blir bra igjen.

~Olivia~

Sjelden jeg blir så provosert

Jeg ble gjort oppmerksom på en artikkel som sto på trykk på http://www.sykepleien.no som omhandlet DID, Den diagnosen jeg selv levde med i mange år. Og det er lenge siden jeg har blitt så provosert, frustrert og lei meg. DID har i alle år vært en omstridt diagnose, og det å ha denne diagnosen er langt i fra enkelt. Og denne artikkelen bidro ikke til noe positivt for de med DID.
En ting er at man lever i et mildt sagt helvete som den diagnosen kan føles. Det å være splittet i flere, miste tid og kontroll, ikke skjønne hva som skjer, gjenoppleve fortidens traumer, komme til seg selv helt utsvettet og fortvilet,uten å vite hvorfor,fordi du har vært helt borte i dissosiasjon. Det å gå på butikken for å handle mat, men så komme hjem med f.eks leker eller helt unyttige ting fordi en indre del har tatt over underveis i handleturen. Det å miste flere timer av en dag uten å ane hva som har skjedd eller hva man har gjort på, sier seg selv at det er ganske skremmende. Men når man da samtidig opplever å bli mistrodd,misforstått og sett på som en som later som,en løgner og en som ønsker seg oppmerksomhet av de som skal hjelpe, ja da blir det ganske så ekstra ille.

Artikkelen hadde overskriften «Dissosiativ identitetsforstyrrelse: Spiller noen skuespill?» . Og selve overskriften er ikke det verste, for selvfølgelig som med mange andre diagnoser så er det nok noen som kan spille et skuespill, sånn er det med mange diagnoser, MEN det er ikke flertallet. Jeg har så vidt jeg kan lese ut i fra det forfatteren skriver, over dobbelt så lang fartstid i psykiatrien som henne. Hun hadde skrevet artikkelen basert på sine 10 år som psykiatrisk sykepleier.  Jeg baserer mine synspunkter fra nærmere 20 år som pasient med denne diagnosen (har også helsefaglig utdanning) og 12 år som foredragsholder.
Det tok noen år før psykologspesialisten (som jeg gikk til i 16 år)  innså at det var denne diagnosen jeg hadde, da hverken jeg eller hun skjønte at det var dette i starten. Jeg skjulte deler av mine symptomer en god stund, mye fordi jeg var mye dissosiert uten å vite at det var det jeg var (noe som er typisk for dissosiasjon, man er «borte») og fordi jeg ikke torte å si så mye om det jeg selv opplevde og fordi mye av tidligere traumer også var splittet bort fra min bevissthet, «jeg visste, uten å vite» . Hun gjenkjente symptomer på traumer, da problemene som gjorde  at jeg begynte hos henne var typisk for dette. Men det var også så mye mer. Etter hvert som jeg ble tryggere på henne, og mine indre deler ble tryggere,så hendte det at de dukket opp i timene. Noe noen av delene nok hadde gjort tidligere også, men det hadde ikke blitt gjenkjent i starten, da jeg hadde flere deler som ikke sa så mye, eller gjorde så mye ut av seg, deler som bare var veldig redde. Psykologen gjenkjente at det skjedde når jeg blant annet fikk et veldig barnlig uttrykk i ansiktet (sånt kan man seriøst ikke greie å bare spille, jeg greier iallefall ikke det) og var veldig stille, eller gjorde enkelte andre ting var typisk for enkelte deler. Dette ble også observert av flere, både psykologer spesialisert på traumer og personal med traumekompetanse,

Jeg er evig takknemlig for at jeg hadde en dyktig psykolog som anerkjente både indre deler og denne diagnosen. Jeg skammet meg over dette og syntes det var flaut om jeg dissosierte foran andre. Jeg var redd for å ikke bli trodd av helsepersonell og derfor sa jeg sjelden så mye om det jeg opplevde,men jeg kunne ikke styre de dissosiative delene eller de andre dissosiative symptomene, ei heller at selvskading skjedde i dissosiativ tilstand. Jeg har tøffe opplevelser med å både få «kjeft» for selvskading, og å bli oversett fordi «negativ atferd ikke skal få positiv oppmerksomhet» som de så fint sa. Men når man ikke har kontroll på at selvskadingen skjer pga det skjer i dissosiativ tilstand, eller man har selvskadet for å enten straffe seg selv eller for å føle noe annet enn den indre smerten, så er ikke det å hverken få «kjeft» eller å bli oversett det rette. Det bare forsterker skammen, selvhatet og maktesløsheten mer.

Men disse opplevelsene ifht selvskadingen er ikke de som sitter sterkest i, det å ikke bli trodd ifht DID/deler føltes for min del mye verre.
Jeg snakket aldri med andre om mine indre deler, uten at jeg var veldig trygg på den personen, noe som skulle veldig mye til før jeg ble. Men det var en gang jeg prøvde å ta en sjanse på det. Det var under en innleggelse ved DPS at jeg hadde en veldig ålreit behandler som jeg fikk god kjemi med og som lyttet til meg og det jeg sa. Jeg opplevde at vi samarbeidet godt og jeg følte meg veldig forstått og hørt. Etter et par mnd innlagt så følte jeg at jeg kanskje kunne ta sjansen på å si noe rundt delene, da dette var en god stund etter at jeg begynte å jobbe med delene i terapien og jeg hadde vært til traumebehandling i flere runder. Og delene var en sentral bit i alt. Jeg tok en sjans og åpnet meg littegrann. Men da denne behandleren, som jeg hadde følt meg så trygg på og følt meg så forstått av og møtt på ifht alt av synlige problemer, totalt avviste dette med deler, da brast noe veldig viktig inni meg.  Det var så ødeleggende og brøt ned alt av tillit fra min side. Det var tungt, den følelsen unner jeg ingen. Og den aktuelle artikkelens fremstilling av at ganske mange simulerer denne diagnosen, gjør at jeg nå bekymrer meg for at flere skal oppleve dette. Og flere utsagn i artikkelen får meg til å steile og ville rope NEEEI!! Fordi flere av disse påstandene strider fullstendig i mot det jeg opplevde som viktig for at jeg ble hel og frisk.

Forfatteren skriver blant annet «Gjennom ti år som psykiatrisk sykepleier har jeg møtt svært mange EUPF-pasienter som sier at de dissosierer eller har DID.» (EUPF-emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse)  – og fremlegger det som at mange simulerer DID for å få mer oppmerksomhet….men kan det tenkes at mange av de som har EUPF diagnosen egentlig har DID og ikke EUPF? eller at de faktisk kan ha begge diagnosene, uten at DID er simulert? Jeg har møtt ganske mange traumatiserte mennesker gjennom mine år i systemet og særlig ved traumeenhetene jeg har vært innlagt på. Jeg har blitt godt kjent med mange, og opplevd dem både på gode og vonde dager, og jeg har blitt kjent med mange av de sin historie. Og jeg har sett flere av dem bli friske, flere har hatt blant annet EUPF diagnosen. Men merkelig nok så har flere av disse mistet de symptomene på dette etter de har fått god behandling for traumene,fått bearbeidet minner, følelser og opplevelser, fått dekket de behovene de har trengt og fått dette som et tilbakelagt kapittel. EUPF er vel så vidt jeg vet en diagnose man ikke kan bli kvitt, fordi det er en personlighetsforstyrrelse og dermed det som blir kalt et et avvik i personligheten og noe man ikke blir kvitt (jeg er ingen ekspert på personlighetsforstyrrelser, så det kan selvsagt hende jeg tar feil på noe ifht det om man kan bli frisk av dette). Men sånn jeg ser det, og har opplevd, så kan traumer forårsake lignende symptomer. Og at mange som blir oppfattet som at de har EUPF faktisk kan ha en traumediagnose enten som hoveddiagnose eller tilleggsdiagnose.  Jeg har selv opplevd at det har blitt stilt spørsmål om jeg hadde EUPF, så jeg tok en utredning for det, og skal jeg være ærlig så husker jeg at jeg nesten håpet at jeg heller hadde den, fordi jeg taklet ikke DID symptomene mine. Men jeg skåret relativt lavt på denne utredningen og symptomene ble satt i sammenheng med traumene. jeg var innenfor på kriteriene på selvskadende atferd og et par punkter til. Men jeg hadde ikke denne diagnosen,noe jeg er veldig glad for i dag og som jeg er glad for at jeg ikke ble feildiagnostisert med.

Artikkelforfatteren skriver videre: «Jeg tror at DID-diagnosen kamuflerer en mer alvorlig patologi» «Denne erfaringen gjør at jeg må sette spørsmålstegn ved DID-diagnosens troverdighet. Det er ikke fordi jeg ikke tror at pasientene lider, men fordi jeg tror at DID-diagnosen kamuflerer en mer alvorlig patologi. Ikke overraskende fant jeg sterk korrelasjon mellom EUPF og simuleringslidelse»

Disse utsagnene får meg til vræle, seriøst,og jeg blir så lei meg og frustrert på vegne av alle som sliter med DID og er avhengig av å bli trodd og forstått og møtt på rett måte. Og jeg synes hele artikkelen er og særlig det utsagnet over her er skikkelig respektløs overfor oss som faktisk vet hvor reell denne diagnosen her. Jeg skulle ønske jeg kunne gitt et innblikk i hvor reell denne diagnosen er. Jeg skjønner at DID er en vanskelig diagnose å forstå, men det er mye i denne verden som er vanskelig å forstå, uten at vi setter spørsmål ved dets troverdighet.

Videre i artikkelen så kommer også utsagnet » Symptomene er gjerne påfallende og mer til stede når pasienten vet at personalet observerer dem. Dette mønsteret kan tyde på simulering»

Jeg skjønner at det kan virker rart at en del symptomer og dissosiering kan virke mer tilstede når personal er i nærheten. Men med mine erfaringer så kan dette også forklares. Jeg dissosierte både med og uten personal tilstede, og jeg var mye dissosiert i hverdagen hjemme. Så det var ingen sammenheng ifht om det var noen som observerte meg eller ikke. Det skjedde uansett. Men under en del innleggelser så ble det tydelig at enkelte deler var mer aktive og fremtredende når visse personal var på jobb. Men det var ikke noe jeg kontrollerte. jeg jobba mye med å forstå hvorfor. Men gjennom en del år og behandling så ble det veldig tydelig hva årsaken var. Nemlig noe av det som er veldig sentralt ifht traumer, nemlig triggere. Når man er traumeutsatt, så har man mange triggere, triggere som kobles til traumer og gir flashbacks er et ganske vanlig symptom. Triggere kan være alt fra et smykke, en ring, et hus, en lukt,en lyd, en farge…. en person. Ting som minner en om ting fra traumetiden. Med DID så har man også en komponent med at deler kan bli trigget frem, både av negative og positive påminnere. Delene holder på opplevelser/minner følelser og behov, som den traumeutsatte selv ikke har greid å bære eller ta inn. Disse delene er som regel veldig utrygge deler av personligheten. Minner og opplevelser har en tendens til å komme til overflaten, og for meg så ble noen deler mer aktive med minner og flashbacks når de følte en viss trygghet. Noe som gjorde at enkelte deler kom frem når personal som føltes tryggere var på jobb. Fordi det nok trigget følelser som lå i delene fra barnealder, et barn ønsker å blir holdt og trøstet når det har opplevd vonde ting,men i traumetid hvor man må holde på hemmeligheter så kan man ikke si noe til de trygge, og det er nettopp dette som er med mange barnedeler det de også trenger. Da de er små barn av personligheten til den traumeutsatte.

Og når jeg da også leser videre i artikkelen og kommer til et utsagn som lyder: «Grunntanken er at vi aldri aktivt skal forholde oss til pasientens personlighetsdeler, men betrakte vedkommende som en hel og ansvarlig person – ikke trøste barnepersonligheten, ikke vise fascinasjon og ikke prøve å «vekke» pasienten som dissosierer, da det kun vil virke positivt forsterkende (3, 7, 19, 22). Heldigvis er det relativt bred enighet om denne tilnærmingen i psykisk helsevern i Norge.»

Så blir jeg veldig målløs og frustrert, fordi det strider så fullstendig i mot mine egne erfaringer på hva som faktisk bidro mest til at jeg ble frisk.
Jeg opplevde mye av dette med at mange ikke forsto dette med dissosiasjonen og deler, særlig delene. Noe som ikke bidro noe positivt til min tilheling, det gjorde meg i grunn bare veldig alene med symptomer jeg både opplevde som skremmende og som jeg ikke kunne kontrollere. Jeg hverken dissosierte mindre, eller ble mer hel med denne tilnærmingen, og ikke forsvant delene av det heller for å si det sånn.
Men hva hjalp da? Jo det skal jeg si, fantastiske mennesker som tenkte utenfor denne såkalte grunntanken. Mennesker som så både meg og delene, selv om de ikke alltid forstod, så fulgte de hjertet og det menneskelige i det. De som torde å gi barnedelene forsiktig trøst, de som hjalp meg ut av dissosiasjon, selv om det tok lang tid. De som holdt hånden min mens jeg var fullstendig borte i dissosiasjon, og bare snakket rolig og ventet tålmodig, trygget og hjalp meg tilbake til her og nå, selv om de nok hadde fått beskjed om å gjøre det på en annen måte. De som torde å være litt ekstra engasjert og som både trygget meg og så meg, og som så og trygget delene. De som tok barnedelene for det de var,nemlig barn, og ga disse delene det et barn nok trengte. Og som behandlet den voksne meg som en voksen når jeg ikke var dissosiert. Det er et skille på deler og hovedpersonen. Det hjelper ingenting å behandle en person med DID som en voksen person om en barnedel er fremme, det er som å si til en 4 åring at han kan gå betale regningene og lage middag, altså det henger ikke på greip,fordi en 4 åring kan ikke å betale regninger eller lage middag. Og sånn er det med barnedeler også. Skulle ønske det var lettere å forklare dette, men jeg skjønner det er komplisert og at det kan være veldig vanskelig for mange å forstå.
Men ta det fra en som har levd med denne diagnosen og som er blitt frisk, men det krevde mange år, mange ulike behandlingstilnærminger og både negative og positive opplevelser innen systemet: Men når delene fikk dekket sine behov, så ble de roligere og etter hvert fikk også jeg, den voksne meg som lever i her og nå livet mer og mer kontroll. Når delene ble mer og mer trygg, så greide jeg å både få tilgang til minnene, og å prate om det og bearbeide det uten å dissosiere (i mange år var det umulig). Jeg ble mer og mer tilstede og delene ble mindre og mindre fremtredende. Jeg fikk kontrollen tilbake, og det var ikke takket være denne såkalte grunntanken, men de som faktisk torde å jobbe utenom den. Noe jeg er evig takknemlig for, det er selvsagt mye jeg ikke skriver om her, jeg liker egentlig ikke å legge ut så mye om dette fordi det er ganske privat, men samtidig så vekket denne artikkelen noe i meg, som jeg bare kjenner at jeg må gi et motsvar til. Denne artikkelen gjør at jeg igjen blir påminnet om at det ikke er alle som skjønner, ikke en gang i det systemet som skal behandle de med denne diagnosen.

Og slike holdninger (og etter min mening også mangelen på forståelse og ordentlig innsikt i diagnosen) som er i denne artikkelen, er nettopp grunnen for at jeg holder foredrag om blant annet denne diagnosen. Jeg har holdt foredrag om DID sammen med fagfolk, for å få den faglige tyngden sammen med personlige erfaringer. Uten å gå så dypt inn i min egen DID, mine tidligere indre deler er ikke tema,men erfaringene med diagnosen, hvordan det har opplevdes og diverse problemstillinger og både positive og negative erfaringer, nettopp det som er viktig. Alle pasienter er forskjellige og det som hjalp meg trenger ikke å være oppskriften på hva som funker for alle selvsagt, ingen DID er lik. Men jeg har tro på at det er mange likhetstrekk og man må bruke tid på å bli kjent med personen og h*n sine deler og symptomer.

Jeg kunne nok ha skrevet veldig mye mer om dette, kanskje det blir mer etter hvert.

Den aktuelle artikkelen finner du her 

~Olivia~

Hei igjen bloggen!

Hei bloggvenner

Det er jammen det ikke langt unna 4 år siden jeg har skrevet her. Men bloggen er ikke glemt,men jeg har både hatt skrivesperre og tidsklemme i grunn. Hverdagen har vært opptatt av så mye annet. Mye bra og noe mindre bra, akkurat slik livet er for de fleste.
Jeg har flere ganger tenkt på om jeg skulle skrive noe på bloggen her, men ikke visst helt hva jeg skal skrive om,og jeg har hatt en laaaaang skrivesperre. Ikke en gang skrevet dagbok, noe som var en stor del av hverdagen min tidligere.
En annen ting som har hindret meg i å skrive her, var noe så enkelt som at jeg hadde glemt passordet mitt, både til bloggen og til eposten, og det var ikke helt enkelt å få fiksa. Men heldigvis så ordnet det seg nå isted.
Jeg savner egentlig å skrive mer, skriving har vært en så viktig del i livet mitt tidligere, og det var et veldig viktig verktøy for meg før i tida, når jeg var veldig psykisk dårlig og ikke greide å si så mye, når alt var et vanskelig, kaos,når jeg var mye dissosiativ, og alt føltes skummelt og vondt.

Det er veldig annerledes nå, og jeg er ikke avhengig av å skrive for å formidle meg, men jeg liker å skrive og det er godt å kunne skrive, ikke fordi jeg «må», men fordi jeg vil og føler meg inspirert til å skrive.

Siden jeg startet denne bloggen, så er jo livet mitt totalt forandret, i positiv retning.
Jeg er frisk nå, men jeg har restsymptomer som jeg bare må leve med, og jeg lever bra med det. Jeg har lært meg å leve med det, jeg har det for det meste veldig bra, jeg har er ikke splittet og delt lenger, alle de dissosiative delene er integrert i meg, jeg er hel. Delene er i meg, men nå som en del av personligheten min, følelsene, tankene og minnene som lå i delene, er nå integrert i meg, det meste iallefall. Noe husker jeg ikke, men jeg dissosierer ikke lengre, jeg liker å tenke at delene holder hender inni meg og vi samarbeider, dvs jeg samarbeider med hele meg. De destruktive delene har har fått fred, de små er blitt betrygget og alle delene har fått omsorgen,forståelsen og tryggheten de trengte. De trenger ikke å være beskyttelse lenger. Jeg er HEL ❤
Men som jeg skriver så har jeg noen restsymptomer, dvs det er noen senvirkninger eller rester som er der. Slik som at jeg har en nedsatt toleranse for stress, jeg må passe på at det ikke blir for mye for meg. Jeg kan blir litt under-eller overaktivert om det blir mye stress og påkjenninger. Dvs, jeg dissosierer ikke ved underaktivering, men jeg kan blir litt tilbaketrukket, litt avkobla og stille. Men helt tilstede, og jeg greier å bryte ut av det hvis det er noe rundt meg som tilsier det. Men blir jeg underaktivert, så trenger jeg det litt, det går over igjen, jeg tenker litt at jeg da beskytter meg og lader litt. Blir jeg overaktivert, så blir jeg engstelig og får angst,og kan bli fortere irritabel og blir, ja rett og slett stressa. Men jeg takler det, jeg er ikke like redd angsten lenger, men den er fullt ut ubehagelig.
Jeg blir fortere sliten av mye inntrykk og jeg driver fremdeles å lærer meg hvordan å ta hensyn til meg selv og lade meg selv opp.
Som psykologen min sa her en dag, så kan det sammenlignes litt med ME, man må porsjonere ut energien, og hvile eller lade når man er sliten. Men forskjellen for meg er at å lade eller hvile kan være en tur i skogen,eller en kaffekopp på kafe, uten å måtte prate med noen,uten å måtte konsentrere meg om så mye.  For mye av utmattelsen min går på dette med det å være «på» og konsentrert. Jeg har i så mange år hatt så mye aktivitet i tankene eller hva jeg skal si. Jeg har vært så «på»(samtidig som jeg har vært så avkobla/dissosiert) Men jeg har vært i «faremodus» i så mange år, at jeg tror hodet og kroppen er utslitt av det, og dermed tåler mindre av  inntrykk. Samt at når man i så mange år har vært avkobla fra følelser så er det overveldende å være påkobla hele tida og ta inn så mye følelser og inntrykk som man gjør i løpet av en dag.

Jeg selv skjønner disse mekanismene og kjenner og føler hva jeg trenger og ikke trenger. Men det er ikke like enkelt å få omgivelsene til å forstå dette. De ser meg som frisk nå, og jeg er jo det, men de ser ikke like godt disse senvirkningene, de skjønner de ikke helt alltid. Jeg føler mange ganger at jeg må virke lat, og at folk nok stusser over at jeg ikke jobber mer igjen. Dette er noe av det som er ekstra vanskelig når man er usynlig syk.
Men jeg prøver å forklare til de rundt meg litt av dette, og så får de som forstår få forstå og de som ikke forstår, de får bare la være å forstå. Jeg vet at jeg kjenner meg selv best. Jeg har en tendens til å presse meg selv litt mye innimellom, men jeg er blitt mye flinkere til å kjenne etter og ta hensyn til meg selv nå enn jeg var. Jeg ser nå mer når jeg må strekke strikken litt ekstra fordi det kreves, og når jeg ikke må det.

Jeg har nylig avsluttet behandlingskontakten med psykologen, det er ganske rart egentlig, tanken på det var ganske fjern for noen år siden, men nå er det helt riktig. Jeg er så utrolig takknemlig for at psykologen min hadde troen på meg, var der for meg og aldri ga meg opp. Det tok «bare» 16 år fra den første til den siste timen vår. Og da hadde jeg gått 2 år på BUP førut. 18 år i behandling. Mye har skjedd i løpet av de 18 årene, og det har vært mye inntrykk gjennom disse årene. Inntrykk jeg ennå trenger å fordøye, det har vært tøft å være så psyk som jeg har vært, skremmende. Og det har vært en del møter i systemet som har gjort inntrykk, en del gode selvsagt, men det har vært en del vonde også, som har gjort litt sterke inntrykk som nok også var litt traumatiserende i et allerede veldig traumatisert sinn. Så det er tøft å tenke tilbake på. Men altså, jeg har vært heldig og hatt mange positive opplevelser med psykiatrien også. Og de positive opplevelsene ligger lagret i meg. Men de vonde må jeg fordøye litt ennå fordi de er litt såre å tenke på. Det er sårt å tenke på hvor vondt jeg faktisk har hatt det og hvor jævlig det var å da ikke bli møtt på en god måte i deler av psykiatrien når jeg virkelig trengte det. Men igjen, det har vært flere gode opplevelser i systemet enn vonde altså 🙂

Jeg håper å bruke bloggen mer fremover igjen, da kanskje litt med fokus på hvordan det har vært å være meg i psykdomsårene, hva som har hjulpet (og evt ikke hjulpet) og det å blir frisk og kommet seg gjennom alt. Ønsker virkelig å gi håp til dere som strever med dissosiativ lidelser og ptsd. Det er mulig å få det bra ❤

Olivia

Heisann!

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!!  Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt,  skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉

Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.

Olivia

Heisann, jeg har det bra :)

Heisann, nå er det jammen lenge siden sist jeg skrev innlegg her!!
Det har skjedd mye i livet og hverdagen min, og da snakker jeg om positive ting 😀
Jeg har fått meg kjærest, og jeg har begynt å jobbe litt.  Og jeg har det innmari mye bedre! Kjæresten er jeg uuuuutrolig glad og forelska i, og takknemlig for ❤ jobben er en stor greie også, for jeg har ikke vært i jobb på 10 år…For 10 år siden så måtte jeg slutte på skolen og i den lille bijobben jeg hadde ved siden av skolen, fordi jeg ble såpass dårlig psykisk at jeg ble innlagt for første gang. Og siden den gang så har hverdagen vært veldig preget av alt det psykiske.  Behandling,innleggelser og psykiatrioppfølging. Samt at jeg var i et langt forhold,som jeg ser egentlig bare var blitt en vane, hvor jeg og eksen skled fra hverandre og vokste fra hverandre for lenge siden.

Etter å ha vært så dårlig psykisk i så mange år som jeg har vært, så er det virkelig stort å oppleve denne positive trust-quote-pictures-life-quotes-pics-imagesendringen og fremgangen 😀 Hadde noen sagt til meg for 1 år siden, at jeg kom til å få det så bra som jeg har det akkurat  nå, så hadde jeg bare ledd av dem og aldri i verden trodd på det.
Men jammen har jeg jobba hardt for å få det slik også, siden jeg begynte å gå i behandling for nærmere 14 år siden, så har jeg aldri skulket en psykologtime. Og jeg har for det aller meste hatt timer hver eneste uke. Jeg har vært gjennom flere typer behandlingsmåter og vært innlagt ganske mye. Psykologen min som jeg har gått til siden 2003 har vært helt avgjørende, en trygg relasjon, hvor jeg har fått vokse. Fra å omtrent ikke greie å si noe som helst i timene, og nesten bare kommunisere via skriving, til å sitte å prate helt åpent, det har vært en lang vei. Hun har holdt på håpet mitt, når jeg selv har mistet det, og holdt det fast til jeg selv har funnet det igjen. Og at jeg har møtt mange fantastiske mennesker i systemet har også vært så ufattelig viktig, og fått den hjelpa jeg har trengt (selv om det var noen runder noen år hvor jeg ikke opplevde å få det jeg helt trengte av innleggelser, og hvor jeg endte med å bli dårligere, før jeg fikk og fant ut hva jeg trengte av mer behandling). Men det at jeg hele tida har hatt den samme psykologen, har vært veldig veldig viktig. Og jeg har fått god traumebehandling, blant annet ved Traumeenheten på Betania Malvik, som dessverre ble nedlagt i fjor…! Jeg har også fått en del god hjelp fra dps døgn, særlig enkeltmennesker der har hjulpet meg masse. Og så ikke minst, familien min og venner såkart ❤  særlig mamma’n min og stefaren min ❤ 🙂
Jeg er jo ikke sånn mirakuløst kvitt alle problemene mine, og jeg har ikke glemt hva jeg har opplevd. Jeg strever fremdeles med en del ting, som f.eks angsten og noen traumereaksjoner. Men det styrer ikke hverdagen min like mye, langt i fra, og tar ikke på nær så mye plass som det har gjort før. Nå er det så mye annet positivt som tar mye mer plass enn det noen gang har gjort. Og jeg føler at jeg har det bra, selv om det ennå er ting som er vanskelig for meg. Men ikke sånn som før. Det å kunne si at man har det bra, når folk spør, og samtidig faktisk mene det……det er fantastisk 🙂
Jeg har vært åpen til kjæresten min om det at jeg har opplevd seksuelle overgrep som barn, og at jeg har strevd mye og gått lenge i behandling og sånn. Og han har tatt det veldig bra ❤
Jeg går jo ennå i behandling, og jeg er ung ufør. Men jeg prøver meg frem i en friskere hverdag. Ofte tar jeg meg litt i det at jeg føler at jeg ikke helt kjenner igjen meg  selv,fordi jeg er ganske så forandret (noe de rundt meg også merker godt, på en positiv måte). Og jeg ble til å begynne med litt redd fordi jeg ble redd for at det enten skulle være en dissosiativ del av meg eller noe, at jeg ble så fremmed for meg selv, samtidig som jeg likte det som var forandret. Men etter å ha snakket med psykologen om nettopp dette, så har jeg begynte å se litt annerledes på det. For som hun sa, så er det kanskje den friske meg,som begynner å bli mer synlig både for andre og meg selv. Og når jeg tenkte litt 10428082_429752327181971_4812500120790672303_npå det, så føles det egentlig ganske så ålreit 🙂
Og når jeg nå først kjenner på og opplever å ha det så bra, så er jeg livredd for å miste det. Og ofte er jeg redd det er for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt skjønne at jeg fortjener å ha det så bra. Men jeg prøver å nyte det, og ikke la den redselen ta overhånd. Men jeg tror jeg må lære,se og erfare at det går an å ha det bra også.  Gode erfaringer er så viktig,for å få mer balanse på den vektskålen mellom dårlige og gode erfaringer. Jeg har med meg masse vonde og tunge erfaringer fra traumene,  og jeg trenger masse gode erfaringer for å få vektskåla til å tippe mer over mot den positive siden,og få mer balanse på det. Det tror jeg alle som har opplevd relasjonstraumer og andre vonde traumer trenger. Gode opplevelser/erfaringer og gode relasjoner.

Det var en liten oppdatering fra meg iallefall 🙂

Olivia

Hektiske tider

Hektiske dager for tida, jeg har holdt på å flytte, og det er ganske mye jobbing. Men heldigvis hatt god hjelp fra familie og venner da 🙂
Samtidig som jeg har vært i denne flyttemodusen så har jeg også hatt en veldig strevsom periode psykisk. Har vært på nippet til innleggelse på

(google)

(google)

akuttavd. Men har greid å unngått det da heldigvis. Men jeg skal ha et stabiliseringsopphold på dps nå da. Håper å få mer orden på søvnen (lov å håpe liksom…?!) og kanskje bedre rutiner ifht maten. Og jeg håper at det indre kaoset og uroen vil roe seg litt. De andre delene på innsida har vært ganske aktive for tida. Jeg deler hverdagen min med flere av meg, noe jeg er vant med. Men samtidig så er det forskjellig hvor stor del av hverdagen de tar, og hvor mye det påvirker meg. Og en periode nå så har noen av delene tatt mer av hverdagen enn hva som er ok, og det påvirker meg ganske mye. Så er ganske sliten for tida. Så jeg ser egentlig frem til et opphold på dps’n nå. samtidig som jeg gruer meg. Gruer meg fordi jeg er redd for å bli dårlig møtt. Jeg fikk en veldig dårlig erfaring der tidligere i år, jeg kom dit fra akuttavdelingen, og jeg tror aldri jeg noensinne har følt meg så uvelkommen noen plass,som jeg gjorde der da.
Men jeg har også gode erfaringer fra avdelingen, så jeg prøver å huske på de også, selv om opplevelsen fra i vår sitter veldig hardt i. Så jeg er egentlig veldig spent. Så vi får se!

Olivia

Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia

Har du spørsmål eller noen forslag?

Jeg er litt tom for skriveinspirasjon for tida. Derfor så lurer jeg på om det er noe du som leser kunne tenke deg at jeg skrev om. Da ifht

(google)

(google)

tematikken som bloggen handler om -DID, PTSD/kompleks PTSD,senskader etter seksuelle overgrep, det å ha vært utsatt for overgrep, angst,depresjon, selvskading osv. Har du som leser noen spørsmål til meg?
Kom med spørsmål eller forslag på hva som kunne være interessant at jeg skrev et innlegg om 🙂

Olivia