Litt om hvordan jeg opplever å leve med DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse

For en god ide, et slikt kort skulle man hatt på norsk også!!
didfrontv4-1DID (Dissociative identity disorder/ Dissosiativ identitetsforstyrrelse, tidligere kalt multippel personlighetsforstyrrelse) er en omdiskutert og omstridt diagnose. Som har vært diskutert i mange år.  Mange fagfolk har nektet å anerkjenne denne diagnosen. Mange mener at det bare er en diagnose skapt i terapisammenheng. Men heldigvis begynner flere å bli mer opplyste om denne diagnosen. Selv om det fremdeles finnes de som hevder at dette ikke finnes.
Men for oss som lever med denne diagnosen, og faktisk kjenner på kroppen hvor virkelige denne diagnosen er, så finnes det ingen tvil hvor ekte den er. Og det er ikke skapt i noen terapisammenheng. Mine andre delpersoner ble skapt inni meg når jeg var lita, når jeg opplevde overgrep. Når jeg ikke greide å være tilstede, når det ble for mye påkjenninger for meg å tåle.  Og for å overleve så skapte jeg flere deler i meg, hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg nok mistet forstanden. Brutt sammen psykisk. Da hadde jeg iallefall ikke kommet meg gjennom overgrepstida med vettet i behold. Delene gjorde at jeg kunne leve. Jeg delte opp hverdagen 2 verdener, og flere bevisstheter. En verden hvor den vanlige hverdagen var og en verden hvor overgrep skjedde. Og noen av delene levde kun i overgrepsverdenen,med bevissthet om hva som skjedde der,mens andre deler levde i den bevisstheten uten overgrep. Hoveddelen av meg levde vel i begge, men delene beskyttet meg mye fra overgrepsverdenen, men jeg visste en del at det skjedde. Men jeg innbilte meg hele tida at det skjedde ikke med meg, men med noen andre. Slik overlevde jeg.
Delene mine har hatt hver sine oppgaver, f.eks en av delene mine har holdt veldig mye på sinne, for jeg kunne ikke uttrykke sinne når overgrepene skjedde, det var farlig. Når denne delen er fremme så har det ofte hendt at jeg har selvskadet.  En annen del holder på den barnlige gleden, det er en del som var lykkelig og aldri var tilstede under overgrep. En annen barnedel holder på veldig mange vonde minner og redsler, den delen var en av de delene som nok tok mest over for meg når overgrep skjedde. Mens en annen del har hatt som oppgave å prøve å holde kontroll på ting, det er en del som er en del påvirket av tvangstanker. Men denne delen har oversikt over mye som har skjedd. Jeg har også en delperson som er veldig lik meg, som fungerer omtrent på samme måte som meg.Men med noen forskjeller. Den delen lever i hverdagen med oppgaven om å være meg, selv om jeg ikke er tilstede/påkoblet. Den delen har vært veldig viktig opp gjennom, den delen er en veldig viktig del. Denne delen har enklere for å være sosial og jeg tror denne delen har mindre av de vanskelige følelsene, denne delen er på en måte en mindre traumatisert meg. (For de som vet hva ANP og EP betyr i DID sammenheng, så er denne delen en ANP, jeg er 2 ANP’er og flere EP’er)  Jeg har 8-9 ulike deler. De er ganske forskjellige alle sammen, noen av delene kan jeg (og de få andre som kjenner delene) skjønne hvorfor er der, mens et par av delene vet jeg ikke helt hva slags oppgave har. F.eks en liten barnedel, som ikke gjør stort annet enn å fikle borti ting, sånn som knapper på radioer, og ting og tang som er i rundt. Men igjen, den delen kan prate litt. Ikke alle delene prater. De delene som ikke prater, kan bruke kroppspråk, tegne og/eller skrive litt.

Når en av delene tar over, så blir jeg enten helt borte, som om jeg sover/pauser ut, eller så kan det være som om jeg sitter på sidelinja av meg selv og bare blir en observatør til hva som skjer, uten å ha noe jeg kan si eller gjøre.  Jeg pleier å sammenligne det litt med en bil. Når jeg er meg, så sitter jeg i førersetet og kjører og styrer bilen. I passasjersetet og i baksetene så sitter de andre delene i meg. De er med, men det er jeg som styrer bilen. Men så når jeg dissosierer og en annen del tar over, så er det som om den delen tar å setter meg enten i passasjersetet, da har jeg litt kontroll, men styrer ikke helt. Eller er det som jeg blir slengt i baksetet, da kan jeg få med meg noe av det som skjer, men ikke alt og det er ikke jeg som har kontrollen. Og sist men ikke minst, det kan være som om jeg er plassert i bagasjerommet. Jeg får ikke med meg hva som skjer, og ligger bare i det mørke bagasjerommet. Kanskje jeg kan høre en lyd en gang i blant. Men jeg får ikke med meg hva som skjer, ikke før jeg blir sluppet ut av bagasjerommet igjen, og kommer tilbake fra dissosiasjonslandet.
Det varierer hvor lenge en del er fremme, noen ganger er det bare korte øyeblikk, andre ganger kan det være flere timer.
DID er en overlevelsesmekanisme. delene har aldri tatt over i en situasjon hvor det kan farlig for andre at de har tatt over. F.eks så har de ALDRI tatt over når jeg kjører bil, eller hatt ansvar for noe(n).
Men en av delene har tatt over og prøvd å gjøre stor skade på meg.
Noen av de små delene har overtatt inne på f.eks lekebutikker og jeg har endte med å komme ut av butikken med handleposen full av leker eller ting jeg absolutt ikke har trengt.
Ofte har noen av de små redde delene overtatt og gjort at jeg har blitt sittende hysterisk redd, eller at jeg har flyktet til fots bort fordi noe har blitt oppfattet som skummelt. En av de litt eldre delene har også dukket opp hos psykologen og vært veldig opptatt av at det har vært rotete i bokhyllen hennes.
På traumeavd skjedde det at en av de delene som ikke har stemme egentlig, faktisk sa et ord.
Noen av de små delene har flere ganger tatt over og tatt å tegnet, og skrevet litt. Jeg pleier ofte å ta med de tegningene til psykologen, jeg synes det ofte er vanskelig å se på tegningene. Vanskelig å forholde seg til.

Det krever mye av meg å skrive såpass mye om dette, fordi det er veldig privat egentlig. Dette er en kort og «enkel» liten beskrivelse av noe av hvordan jeg opplever å leve med DID.

Olivia

Reklamer

4 thoughts on “Litt om hvordan jeg opplever å leve med DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse

  1. Beklager, mobilen klikker og det ble sendt før jeg fikk skrevet noe særlig. Det skulle stå:

    Veldig tøft gjort av deg å skrive dette ❤

    Jeg kjenner meg godt igjen på dette med bilen, det er frustrerende når man ikke lenger føler en har kontroll, men at man kun sitter å"ser på" alt som skjer. Selv er jeg mest i passasjer sete eller baksete, er veldig sjeldent i bagasjerommet. Men kan skjønne at dette er skremmende når det skjer.
    Bra skrevet og tøft skrevet ❤

    Mange klemmer ❤

    • takk gode du ❤
      Jeg er også mest i passasjersetet og i baksetet, men hender at jeg havner i bagasjerommet. Men aller mest er jeg i baksetet når det skjer. Jeg synes egentlig det er verst når jeg havner i "bagasjerommet". For når jeg da kommer tilbake i her og nå så har jeg lite kontroll over hva som har skjedd. Så fordelen med å være i baksetet er jo at man da har fått med noe av hva som har skjedd iallefall.
      Ja det er frustrerende ja :-/ Håper du får hjelp til å jobbe med dette også?

      klemmer tilbake ❤

  2. Det var interessant å lese. Visste ikke mye om denne sykdommen. Håper du kan bli bra en gang, visst det går ann.

    • Takk for det Robin 🙂 nei ikke så mange som kanskje vet så mye om dette, fordi den nok ikke snakkes så mye om. Eller er forbundet med så mye myter og misforståelser. Derfor tror jeg det er viktig at vi som sliter med dette forteller hvordan det oppleves for oss 🙂
      Jeg har det mye bedre nå enn før og har blitt mye mer «hel» og ikke så oppdelt lenger som jeg en gang var. Men det har krevd MYE og hard jobbing gjennom mange år.

      Hilsen
      Olivia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s