Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Reklamer

Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia