Hei bloggvenner
Det er jammen det ikke langt unna 4 år siden jeg har skrevet her. Men bloggen er ikke glemt,men jeg har både hatt skrivesperre og tidsklemme i grunn. Hverdagen har vært opptatt av så mye annet. Mye bra og noe mindre bra, akkurat slik livet er for de fleste.
Jeg har flere ganger tenkt på om jeg skulle skrive noe på bloggen her, men ikke visst helt hva jeg skal skrive om,og jeg har hatt en laaaaang skrivesperre. Ikke en gang skrevet dagbok, noe som var en stor del av hverdagen min tidligere.
En annen ting som har hindret meg i å skrive her, var noe så enkelt som at jeg hadde glemt passordet mitt, både til bloggen og til eposten, og det var ikke helt enkelt å få fiksa. Men heldigvis så ordnet det seg nå isted.
Jeg savner egentlig å skrive mer, skriving har vært en så viktig del i livet mitt tidligere, og det var et veldig viktig verktøy for meg før i tida, når jeg var veldig psykisk dårlig og ikke greide å si så mye, når alt var et vanskelig, kaos,når jeg var mye dissosiativ, og alt føltes skummelt og vondt.
Det er veldig annerledes nå, og jeg er ikke avhengig av å skrive for å formidle meg, men jeg liker å skrive og det er godt å kunne skrive, ikke fordi jeg «må», men fordi jeg vil og føler meg inspirert til å skrive.
Siden jeg startet denne bloggen, så er jo livet mitt totalt forandret, i positiv retning.
Jeg er frisk nå, men jeg har restsymptomer som jeg bare må leve med, og jeg lever bra med det. Jeg har lært meg å leve med det, jeg har det for det meste veldig bra, jeg har er ikke splittet og delt lenger, alle de dissosiative delene er integrert i meg, jeg er hel. Delene er i meg, men nå som en del av personligheten min, følelsene, tankene og minnene som lå i delene, er nå integrert i meg, det meste iallefall. Noe husker jeg ikke, men jeg dissosierer ikke lengre, jeg liker å tenke at delene holder hender inni meg og vi samarbeider, dvs jeg samarbeider med hele meg. De destruktive delene har har fått fred, de små er blitt betrygget og alle delene har fått omsorgen,forståelsen og tryggheten de trengte. De trenger ikke å være beskyttelse lenger. Jeg er HEL ❤
Men som jeg skriver så har jeg noen restsymptomer, dvs det er noen senvirkninger eller rester som er der. Slik som at jeg har en nedsatt toleranse for stress, jeg må passe på at det ikke blir for mye for meg. Jeg kan blir litt under-eller overaktivert om det blir mye stress og påkjenninger. Dvs, jeg dissosierer ikke ved underaktivering, men jeg kan blir litt tilbaketrukket, litt avkobla og stille. Men helt tilstede, og jeg greier å bryte ut av det hvis det er noe rundt meg som tilsier det. Men blir jeg underaktivert, så trenger jeg det litt, det går over igjen, jeg tenker litt at jeg da beskytter meg og lader litt. Blir jeg overaktivert, så blir jeg engstelig og får angst,og kan bli fortere irritabel og blir, ja rett og slett stressa. Men jeg takler det, jeg er ikke like redd angsten lenger, men den er fullt ut ubehagelig.
Jeg blir fortere sliten av mye inntrykk og jeg driver fremdeles å lærer meg hvordan å ta hensyn til meg selv og lade meg selv opp.
Som psykologen min sa her en dag, så kan det sammenlignes litt med ME, man må porsjonere ut energien, og hvile eller lade når man er sliten. Men forskjellen for meg er at å lade eller hvile kan være en tur i skogen,eller en kaffekopp på kafe, uten å måtte prate med noen,uten å måtte konsentrere meg om så mye. For mye av utmattelsen min går på dette med det å være «på» og konsentrert. Jeg har i så mange år hatt så mye aktivitet i tankene eller hva jeg skal si. Jeg har vært så «på»(samtidig som jeg har vært så avkobla/dissosiert) Men jeg har vært i «faremodus» i så mange år, at jeg tror hodet og kroppen er utslitt av det, og dermed tåler mindre av inntrykk. Samt at når man i så mange år har vært avkobla fra følelser så er det overveldende å være påkobla hele tida og ta inn så mye følelser og inntrykk som man gjør i løpet av en dag.
Jeg selv skjønner disse mekanismene og kjenner og føler hva jeg trenger og ikke trenger. Men det er ikke like enkelt å få omgivelsene til å forstå dette. De ser meg som frisk nå, og jeg er jo det, men de ser ikke like godt disse senvirkningene, de skjønner de ikke helt alltid. Jeg føler mange ganger at jeg må virke lat, og at folk nok stusser over at jeg ikke jobber mer igjen. Dette er noe av det som er ekstra vanskelig når man er usynlig syk.
Men jeg prøver å forklare til de rundt meg litt av dette, og så får de som forstår få forstå og de som ikke forstår, de får bare la være å forstå. Jeg vet at jeg kjenner meg selv best. Jeg har en tendens til å presse meg selv litt mye innimellom, men jeg er blitt mye flinkere til å kjenne etter og ta hensyn til meg selv nå enn jeg var. Jeg ser nå mer når jeg må strekke strikken litt ekstra fordi det kreves, og når jeg ikke må det.
Jeg har nylig avsluttet behandlingskontakten med psykologen, det er ganske rart egentlig, tanken på det var ganske fjern for noen år siden, men nå er det helt riktig. Jeg er så utrolig takknemlig for at psykologen min hadde troen på meg, var der for meg og aldri ga meg opp. Det tok «bare» 16 år fra den første til den siste timen vår. Og da hadde jeg gått 2 år på BUP førut. 18 år i behandling. Mye har skjedd i løpet av de 18 årene, og det har vært mye inntrykk gjennom disse årene. Inntrykk jeg ennå trenger å fordøye, det har vært tøft å være så psyk som jeg har vært, skremmende. Og det har vært en del møter i systemet som har gjort inntrykk, en del gode selvsagt, men det har vært en del vonde også, som har gjort litt sterke inntrykk som nok også var litt traumatiserende i et allerede veldig traumatisert sinn. Så det er tøft å tenke tilbake på. Men altså, jeg har vært heldig og hatt mange positive opplevelser med psykiatrien også. Og de positive opplevelsene ligger lagret i meg. Men de vonde må jeg fordøye litt ennå fordi de er litt såre å tenke på. Det er sårt å tenke på hvor vondt jeg faktisk har hatt det og hvor jævlig det var å da ikke bli møtt på en god måte i deler av psykiatrien når jeg virkelig trengte det. Men igjen, det har vært flere gode opplevelser i systemet enn vonde altså 🙂
Jeg håper å bruke bloggen mer fremover igjen, da kanskje litt med fokus på hvordan det har vært å være meg i psykdomsårene, hva som har hjulpet (og evt ikke hjulpet) og det å blir frisk og kommet seg gjennom alt. Ønsker virkelig å gi håp til dere som strever med dissosiativ lidelser og ptsd. Det er mulig å få det bra ❤
Olivia
Bak masken til Olivia 