En vesentlig forskjell

I går føltes det vondt og tøft på innsiden. Følelser og minner fra fortiden gjorde vondt,og jeg følte meg litt slått i bakken av det. Utad funket jeg som vanlig, eneste de rundt meg kanskje kunne ha merket det på var at jeg nok var litt mer stille enn vanlig. Men i motsetning til før så ble jeg ikke slukt opp av det vonde, og jeg dissosierte ikke og ingen deler som overtok. Delene er jo ikke der lenger i den forstand de var, de er en del av meg,men jeg er hel og jeg rommer de minnene og følelsene som lå i delene før. Det er som om delene har vokst opp i meg, vanskelig å forklare hva jeg mener egentlig. Men jeg er bare 1 nå (den voksne meg) og ikke oppdelt i flere. Og dette gjør at jeg også rommer så mye mer følelser og minner, på godt og vondt. Det som tidligere har vært splittet bort er nå noe jeg må føle mer på når det dukker opp. Og det er litt tøft, men jeg er rustet til å takle minnene og følelsene. De er vonde, jævlig vonde mange av dem. Og jeg skjønner godt mekanismen til dissosiasjonen og de dissosiative delene. Selv om det er vanskelige lidelser, så er dissosiasjon en utrolig forsvarsmekanisme.
Men akkurat det kan jeg skrive mer om en annen dag, det er et litt bredt tema som krever litt lengre skriving enn jeg tenkte i dag.

Men poenget mitt med kveldens innlegg, er egentlig en fortsettelse fra gårsdagens innlegg. I går var det tøffe følelser og minner å kjenne på, i dag har det roet seg igjen, heldigvis. Og sånn er det noen ganger, selv om jeg er frisk, så er det dager hvor minner og følelser kommer litt over meg. Og det gjør vondt, men forskjellen nå kontra før, er at jeg takler det og står i det, uten dissosiasjonen. Ja det gjør vondt, og jeg blir lei meg og det føles tøft, men jeg vet også at det går over igjen, det er fortid og jeg kan ikke endre på den. Den er bare en del av meg, og minnene og de vonde følelsene har ikke makt over meg lenger. Og det er forskjellen. Og i dag så var ikke minnene og følelsene som plaget meg i går påtrengende lenger.
Jeg kan ikke glemme det jeg har opplevd, men jeg greier å leve med det nå. Og akkurat det er en vesentlig forskjell fra tidligere.

~Olivia~