Den misbrukte følelsen

Hva er den følelsen? Hva slags følelse er det jeg kjenner på? Den er så velkjent,så gnagende inn i sjela,så tom,men samtidig så oppfyllende og kvelende. Som om den spiser gode følelser og gjør de om til noe vondt,svart og tomt. Den følelsen som gjør at jeg enda den dag i dag til tider ubevisst unngår øyekontakt med andre, jeg tar meg i det nesten daglig. Skammen? Nei det er ikke den, alltid tenkt at det er skamfølelsen jeg kjenner på,men skammen har jeg plassert der den hører hjemme,denne følelsen er en annen. Og jeg har grunnet lenge på hvilken følelse er det som tar sånn plass,hva er det jeg føler på, den er så velkjent,kan ikke huske å ikke hatt den. Som om den er en naturlig del av meg,samtidig som det ikke føles riktig at den skal være der. Jeg har blitt mer bevisst den,og jeg har tenkt og undret og følt etter på den litt ekstra mye en periode. Kanskje fordi jeg føler mer på den fordi jeg har hatt mindre av det å spise bort følelser? Jeg kjenner mer på den fordi jeg ikke døyver den med mat. Jeg har desperat prøvd å fylle tomheten og døyve smerten den følelsen gir meg i alle år,men gjort det mindre nå og dermed kjenner jeg på den enda mer tror jeg. For denne følelsen er ikke ordentlig bearbeidet, den er ikke lagt på hylla eller plassert ordentlig, og jeg vet ikke hvor eller hvordan å plassere den. Så hvilken følelse er det? Jo det er den misbrukte følelsen, den følelsen av å være misbrukt, den følelsen man sitter igjen med etter overgrep. Den følelsen man har i hele kroppen etter overgrep, og som ble sterkere og større for hvert overgrep. Den følelsen som gjør at en føler det nærmest vises på utsiden hva man har opplevd, og som gjør at en føler seg så mindreverdig og ikke som alle andre. Som om man egentlig bare er en brukt pappkopp,som er knøvlet sammen,klar til å kastes i søpla,men som istedet er satt sammen med de rene og ubrukte pappkoppene. Synlig og brukt,misbrukt…..aldri helt skjønt hvilken følelse dette har vært før nå. Og jeg vet ikke helt om denne følelsen noen gang vil forsvinne? Jeg lever greit med de minnene jeg har, de kommer fram innimellom og plager meg litt,men jeg blir ikke overmannet av dem som regel,de er mye bleknet og jeg tåler de fordi de er så godt bearbeidet. Men denne følelsen, den overmanner meg i større grad,den slår meg litt ut og plager meg mer og får meg til å ville krype sammen, gjemme meg,ikke se på noen, og ikke være i kroppen. Kroppen føles så synlig og misbrukt, og det til tross for at det er mange år siden den ble det. Men følelsen er like reell nå som den gang da. Men den gang da dissosierte jeg det bort fra bevisstheten min,det gjør jeg ikke nå. Litt usikker på hva jeg skal gjøre med denne følelsen, men det at jeg nå skjønner hva den følelsen er, er vel et steg i rett retning for å jobbe med den, vanskelig følelse.

~Olivia~