Frem og tilbake, og tilbake og frem…

Etter 18 år i behandling, hvorav traumene var kjent i behandlingen i 13 år, så trodde jeg at jeg hadde fått plassert og bearbeidet de nok til at de ikke lenger var noe sentralt problem.

Vel…etter 2 år utenfor behandlingssystemet, hvor jeg egentlig hadde det ganske greit, 2 år med ganske så vanlig hverdag, hvor traumene ikke plaget meg noe spesielt, hvor jeg levde veldig fint med fortiden min, og uenighet om fordeling av husarbeid kanskje var det største «problemet».
Men så på senhøsten 2020,rett før jul i grunn, så var det noe som endret seg, jeg begynte å føle noe jeg ikke følte var greit. Jeg greide ikke helt å få taket på hva det var. En liten stund etter jul, så satt jeg på jobb og det kom over meg, jeg følte meg….misbrukt, en helt enorm følelse av å være misbrukt. Det var det jeg hadde gått å følt på i flere uker, men hadde ikke helt fått taket i hva slags følelse det var. Minner fra fortiden hadde kommet å gått mye mer enn de hadde gjort også på noen år. Prøvde å riste av meg hele greia, tenkte det bare var en sånn typisk greie at ting kom litt tilbake for så å gå over igjen, det er jo sånn innimellom. Men det gikk liksom ikke over, følelsene og minnene ble liksom bare sterkere. Følte mer og mer på misbrukt følelsen, og når jeg i tillegg merket at jeg begynte å bli litt underaktivert, og nesten litt utkoblet innimellom, så kjente jeg at dette må jeg få gjort noe med. For nå begynte det å plage meg mer enn jeg syntes var greit og det forstyrret hverdagen min mer og mer.
Jeg tok kontakt med den tidligere psykologen min, og fikk sendt henne noe jeg hadde skrevet om det jeg gikk å følte på. Hun skjønte dette ikke var greit for meg og at jeg trengte litt hjelp. Så vi ble enige om at jeg skulle få fastlegen til å sende en henvisning til henne så jeg kunne få noen timer til henne. Og 5 uker etterpå så hadde jeg første time på litt over 2 år. Og underveis i den tida så begynte jeg å skjønne hva som hadde vært triggeren min denne gangen, en trigger jeg ikke hadde tenkt over at kunne komme, men som samtidig er en veldig naturlig trigger, men man kan ikke alltid forutse hva man blir trigget av.

Jeg har tenkt at det kan komme triggere og jeg har som regel taklet det ganske greit,men denne gangen er det annerledes, det har satt i gang veldig mye og det har stressa meg en del. Men litt etter litt nå så har jeg innsett at dette er nok en del av prosessen med å bli helt hel.
PTSD diagnosen kom på papiret igjen, og jeg strever med mye flashbacks og minner, og ikke minst FØLELSER. Jeg står i alt som er trigget uten å dissosiere denne gangen, og det er forskjellen, jeg bokstavlig talt kjenner på alt, på en helt annen måte enn før. Og som psykologen min sa så fint i går: «Det er kanskje først nå når du er tryggere i livet og mer voksen at du har sjanse til å bearbeide dette» Og det tror jeg hun har veldig rett i.
Men det er beintøft, og jeg skjønner hvorfor jeg dissosierte så mye i så mange år, hvorfor jeg utviklet DID, og hvorfor det har tatt så mange år og hvorfor jeg fremdeles har litt jobb å gjøre. Men jeg ser nå at jeg er kommet et steg opp i prosessen, selv om jeg først tenkte at dette var et tilbakesteg. Men skjønner nå at dette egentlig er fremskritt. Det er bare tøft å stå i, men ser det må til.

Men jeg står i alt på en helt annen måte, jeg dissosierer ikke selv om vi prater om veldig tøffe ting,jeg sliter litt (mye) med å prate om de detaljerte tingene, men jeg prøver, jeg får fort flashbacks, særlig kroppslige flashbacks er fremtredende for tida. Kroppen husker. Jeg står i alt det som var splittet bort i de indre delene mine før, men jeg er sterk nok og trygg nok til å stå i det selv nå, delene er integrerte i meg. Men jeg er evig takknemlig for den jobben de delene gjorde for meg i så mange år.

Jeg undrer meg over om overgripere skjønner hva de gjør med livet til de som de utsetter for overgrep? Hvor mye det påvirker, hvor ødeleggende det er, og hvor mye jobb vi må gjøre for å bearbeide det?

Jeg synes det er fint at det blir satt mer fokus på å gi overgripere behandling, for det trengs. Men jeg synes det er enda viktigere at det blir satt fokus på forebygging og tidlig avdekking av overgrep. Jeg skulle ønske noen hadde skjønt at jeg ble utsatt for overgrep når jeg var barn og stoppet det. Men det var ingen som skjønte det dessverre. Derfor er jeg veldig opptatt av at barn trenger å lære hva som ikke er greit ifht kropp og hvilke hemmeligheter man ikke skal bære på.

Jeg synes blant annet Stine Sofies stiftelse gjør en fantastisk jobb i saken for en barndom uten vold og seksuelle overgrep.

Så det jeg kanskje vil frem til her er at veien for å bli helt hel etter overgrep og traumer er ofte ikke en strak vei, det går frem og tilbake, opp og ned, en fartsdump her og et hull i veien der. Men så lenge man fortsetter å jobbe, så går det fremover, men det kan storme hardt underveis, og det kan føles som man stopper opp eller bare snegler avgårde, men husk….skilpadden kom i mål før haren.

~Olivia~

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s