Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia

Har du spørsmål eller noen forslag?

Jeg er litt tom for skriveinspirasjon for tida. Derfor så lurer jeg på om det er noe du som leser kunne tenke deg at jeg skrev om. Da ifht

(google)

tematikken som bloggen handler om -DID, PTSD/kompleks PTSD,senskader etter seksuelle overgrep, det å ha vært utsatt for overgrep, angst,depresjon, selvskading osv. Har du som leser noen spørsmål til meg?
Kom med spørsmål eller forslag på hva som kunne være interessant at jeg skrev et innlegg om 🙂

Olivia

DID prat og ferietid

Det er så vanskelig å finne ordene, formulere og beskrive. Å få tak i hva som skjer på innsiden er vanskelig,fordi det er så mye, og jeg blir holdt litt utenfor innsiden. Ofte pleier jeg å si at det å leve med delpersonlighetene mine på innsiden,er som å ha med seg en gruppe bestående av både noen barnehagebarn, noen skolebarn, et par ungdommer og noen unge voksne og en ekstra vikar personlighet. Og flere av disse er veldig forskjellige fra hverandre. Alle har hver sine behov, hver sine måter å være på, hver sine egne måter å reagere på og oppføre seg på.  Noen er små og veldig redde, har opplevd vonde ting og har stort behov for trygghet, noen er helt stille og rører seg knapt, noen prater,noen er glade og sorgfrie fordi de ikke har opplevd noe vondt (ikke vært tilstede når vonde ting har skjedd), en er tenåring og veldig sint og selvdestruktiv,mens

(google)

en annen er perfeksjonist, rastløs, nervøs,snill pike og kontrollfrik. En annen er sosial,glad i mennesker og fornøyd med ting. De små liker leker og barneting, mens de eldre delene har helt andre interesser og kan ikke fordra barneting. Når alle disse ulike delpersonlighetene lever i samme kropp,så er det ikke så rart at det blir kaos.  Og nå i ferietiden hvor veldig trygge personer har ferie, så trigges noen av delene litt ekstra. Særlig det at psykologen min har ferie er vanskelig. Jeg synes det er tøft at hun har ferie, for jeg føler meg veldig alene med delene. Hun er den eneste jeg greier å snakke med om delene, og den eneste som en del av delene faktisk ser på som en trygg person og som en del av dem har fått tillit til. Det virker som om særlig de små delene føler seg veldig forlatt, og skjønner ikke konseptet med ferie, de tror de er blitt forlatt av henne. Og det viser seg i ting som blant annet blir formidlet på ark fra delene. I går satt jeg å skrev i dagboken min, og midt i skrivinga så switchet jeg, og plutselig var det to andre deler som også hadde formidlet seg før jeg kom tilbake i meg selv igjen.
Noen av de små delene har det med å tegne, en del tegninger handler om vonde ting som skjedde i fortiden, mens noen tegninger er mer hyggelige tegninger av blomster og dyr og slikt.  Noen ganger er det flere deler som har vært fremme og tegnet og noen har tegnet eller skrevet på samme arket som noen andre før dem har tegnet/skrevet på,men for det meste har de tegnet på hver sine ark. Men jeg har sett litt tendenser til at det virker som om hvis en av delene har tegnet noe fælt, så er det en annen del som kommer å tegner noe hyggeligere. Jeg tenker at det kan være fordi den «glade og sorgfrie» delen har som oppgave å holde på den barnlige gleden og uskylden oppi det vonde som skjedde. Den delen kunne ta over og være «vanlig» barn og leke seg, når jeg eller en annen del av meg nettopp hadde opplevd overgrep. Og at denne delen fremdeles prøver å gjøre jobben sin.  Delene skjønner ikke dette med at det er en annen tid nå. Delene lever i fortiden. Dvs jeg/meg og den andre ANP’en i meg lever i nåtiden da.
Som sagt, ikke så rart det kan bli kaotisk. Og jeg blir ofte veldig sliten når delene er veldig aktive og det blir en del switching (dissosiasjon/annen del overtar).

Jeg merker behovet for traumeenheten, og hvor ufattelig trasig det er at de er blitt nedlagt. Særlig nå når de skulle ha startet på igjen etter sommerferien, og at det kunne vært mulighet for å få et pusteromsopphold der (kortidsopphold, inntil 2 uker, for de som tidligere hadde vært på hovedopphold, et tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å få plass). Spesielt nå når psykologen min har ferie, psyk.sykepleier i kommunen har ferie,kontakten på psyk.dagsenter har ferie, og psyk.fyisoterapeut har fri en uke, og dps døgnavd er sommerstengt i 4 uker……og den andre døgnavd er ikke noe alternativ pga tilknytning til noen som jobber der. Så hva står man igjen med da….joda akutt ambulantteam… med sannsynligvis vilt fremmede personer som kan komme å prate litt med en….det fungerer dårlig for min del med mine relasjonstraumer og vansker med å ha tillit til/stole på folk. Og enda verre ifht delene som overhodet ikke stoler på folk, og lett kan bli redde av fremmede. Undrer meg på om de som la ned traumeavdelingen overhodet har tenkt noe på oss som har det slik? Jeg burde kanskje ringe de og spørre hva slags hjelp de kan gi meg,siden de la ned traumeavdelingen, samt har bestemt at dps døgnavdeling skal ha sommerstengt for første gang.  DID tar ikke ferie, det år ikke an å sommerstenge senskadene etter overgrep. DID,PTSD og andre lidelser tar ikke ferie fordi om det er sommer, så hvor

(google)

er logikken i å sommerstenge hjelpetilbudene? Behovet er jo akkurat like stort, om ikke større også, pga at så mange i hjelpeapparatet i rundt en tar ferie og det gjør det ofte vanskeligere.  Og det blir jo da til at man går å strever mer alene og kanskje må familie og venner ta mer ansvar og hjelpe til mye mer. Og det er ikke alltid så godt å føle at man belaster familie og venner ekstra  heller. Familie og venner er familie og venner, de er ikke terapeuter. Og det er jo ofte at familie og venner ikke forstår alt heller. Og så er det jo dessverre ikke alle som har så mye familie eller nettverk rundt seg heller. Jeg er evig glad i familien min og vennene mine. Hadde det ikke vært for dem, særlig mamma og noen nære venner, så hadde det vært mye vanskeligere i denne ferien. Jeg har vært en del hjemme hos mamma i ferien, så har tilbringt en del  tid med familien,og det har hjulpet på en del. Men nå har mamma og de begynt på jobb igjen, jeg er hjemme hos meg selv igjen, og venter liksom på at sommerferietida skal bli ferdig. Sliten av ferietid, fordi det er ekstra krevende å være så mye mer alene med delene og vanskelige traumereaksjoner. Og det bygger seg opp et følelsesmessig trykk på innsida,når det går lenge uten psykologtime. Hjalp på litt at den psykomotoriske fysioterapeuten var på jobb igjen denne uka, men dessverre så er hun ikke på jobb neste uke, det er heller ingen av de andre i teamet.  Men har litt venne og familieplaner da.
Jeg fikk også en huskelapp av psykologen min før hun gikk på ferie, og jeg prøver å bruke den. Den minner meg på ting som er lurt å gjøre som hjelper litt på.
Jeg prøver å være en del ute og aktiv,for det hjelper på psyken en del. Og vi har jo hatt så fint vær i sommer, kan ikke huske sist det var så fint vær så lenge sammenhengende!! Så i år har jeg faktisk vært på stranda flere ganger 🙂 og det er det flere år siden sist.

Olivia

Gjemt, men ikke glemt

Bloggen har vært gjemt (satt som privat), men absolutt ikke glemt av meg.
Jeg stengte ned bloggen min for et par-tre måneder siden.  Jeg befant meg på en veldig vond og mørk plass i meg selv. Det skjedde en del ting rundt meg, hverdagslivet tok en stor vending, et samlivsbrudd ble et faktum, etter ganske mange års samliv. Hjemme, ble ikke lenger mitt hjem, jeg måtte finne meg nytt hjem, jeg flytta hjem hos mamma. Jeg fikk meg tak i leilighet ganske raskt,men måtte bruke tid på å overgangen dit, mye pakking og flytting av ting,og noe litt oppussing. Jeg var nok i litt sjokk på et vis, selv om bruddet ikke kom uventet, og jeg selv var inne på tanken førut også. Men jeg opplevde nok at grunnen under meg forsvant litt på et vis. Og dissosiative personlighetsdeler ble veldig forvirra, fordi trygge og kjente ting ble borte. Og en trygg person ble borte. Jeg glemte å ta vare på meg selv en stund, hverken spiste eller sov noe særlig, og var mye aktiv. Vet ikke helt hvilken tilstand jeg befant meg i psykisk. Var nok mye switching, mye angst og uro  og jeg havna etter hvert veldig, veldig langt ned. Jeg mistet nok mye av kontakten med fornuft og realitet.Jeg koblet meg en del av verden,slutta å svare på de fleste meldinger jeg fikk fra venner,kobla meg av de fleste sosiale medier, slutta å ta kontakt med de fleste venner og mennesker, var ikke tilstede på et vis. Psykologen min som kjenner meg veldig godt, skjønte hva som var i ferd med å skje, og kort sagt så havnet jeg på lukka akuttpost. Innleggelsen var vel frivillig tvang. Jeg prøvde å nekte, men til slutt fikk jeg bare valget at enten måtte jeg gå med på den frivillig, eller så ble det på tvang.
Jeg hadde det utrolig vondt den  tiden der, jeg hadde mista livsgnisten og livslysten, det hadde blitt for mye for meg, og var nok også påvirka av alt for lite søvn og alt for lite mat.
Jeg forble på på akuttposten en uke,fikk rett hjelp der,før jeg ble overført til dps’n. Heldigvis var «de rette» menneskene på jobb den uka på dps. Jeg ble ikke så lenge på dps’n, men da jeg ble utskrevet så var jeg på en langt bedre plass i meg selv, enn jeg hadde vært 2 uker førut. Og siden har jeg jobba mye med å komme meg i orden i den nye hverdagen. Med veldig god hjelp fra familie,psykologen og venner. Det har skjedd mye på innsiden min, jeg har nok vokst en del på disse månedene. De dissoaitive delene ser ut til å takle hverdagen uten ekssamboeren bedre også nå.

Når man lever med DID, og har flere dissosiative personlighetsdeler, så blir en del i hverdagen mer komplisert, enn om man ikke har det. Det er ikke bare en selv som lever i hverdagen, men de andre delene også. Og delene skjønner ikke alt som en selv skjønner. Men med hjelp av psykologen min, så har vi greid å få delene til å skjønne litt av det at ekssamboeren og huset vi bodde i, ikke er en del av hverdagen lenger, at vi (jeg)  har fått nytt hjem iallefall. Komplisert å forklare. Mange av delene ble ekstra trigga av samlivsbruddet,fordi det ble noe ekstra utrygghet, og utrygghet er for delene = overgrep og fare. Når jeg blir utrygg, så blir delene mer alarmert, de reagerer som de alltid har gjort da, de er tross alt en del av mitt forsvarsverk.

Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke bloggen fremover, men litt lyst til å gjøre litt endringer på den. Per tida så er også de fleste innlegg på bloggen satt som privat, men kanskje jeg reposter noen av de tidligere innleggene etter hvert. Eller så blir det bare nye kanskje.
Planen er å jobbe mer spesifikt med DID’en og delene jeg har på innsiden fremover i behandlingen, og bloggen vil dermed kanskje bli mer rettet mot DID og deler.

DID er en myteomspunnet diagnose, og fremdelese finnes det folk som ikke tror på diagnosen, som mener at den bare er skapt i terapisammenheng. Men for oss som lever med DID, så vet vi hvor reell diagnosen er. Og hvor reelle delene er. Mine deler ble skapt i fortiden, når de trengtes, og de er ikke skapt i noen terapisammenheng. Men delene må jobbes med i terapien,for at jeg forhåpentligvis skal kunne føle meg mer hel,dissosiere  og switche mindre.

 

Olivia

Her og der, nå og da

 

Det er egentlig mye jeg kunne tenke meg å skrive om her, men det er vanskelig å sortere tankene, og konsentrere seg så innmari lenge av gangen.
Jeg er som sagt inne i en veldig tøff periode for tida. Men jeg tenker ikke at prosessen min går bakover eller feil vei sånn egentlig. For jeg tror det jeg er inne i nå, ikke er til å komme unna, jeg må gjennom det tror jeg. Fordi jeg har nå begynt å ta ting mer innover meg følelsesmessig. Det går mer innover meg hva jeg har vært igjennom, hva jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Og det er på en måte som en sorgreaksjon tror jeg.
Jeg har jo lenge prøvd å ta ting innover meg, og tankemessig så har jeg jo visst hva jeg har vært gjennom og hva jeg har opplevd, men jeg har ikke tatt det skikkelig innover meg følelsesmessig. Jeg har fortrengt følelsene veldig, i mange år. Men nå begynner følelsene virkelig å komme, og det føles innmari vondt. Men det må til for å bli helere tror jeg.
Jeg dissosierer mer, og de dissosiative delene tar mer plass igjen. Men forskjellen er nå at de dissosiative delene i meg prøver å kommunisere mer, iallefall til psykologen min. Det har blitt tegnet og skrevet mer igjen når noen av delene har vært fremme. Disse tegningene har jeg tatt med til psykologen. Jeg synes det er vanskelig å se på de, iallefall alene.

Det føles som om det er mye følelser fra fortida som blander seg inn i nåtida. Og med de følelsene og de dissosiative delene så er det ikke så rart at det blir kaotisk og vanskelig. Eller at jeg føler meg veldig delt og lite hel. Det er ikke lett å være både i slutten av 20 årene og 7 år på samme tid.

Jeg føler ikke at jeg henger sammen med meg selv, det er som om jeg både går foran og bak meg selv. Jeg løper fra meg selv,samtidig som jeg henger etter meg selv.
Så jeg håper at jeg etter hvert blir mer samlet, det er det vi jobber med for tida.
Jeg og psykologen har også vært på forvernsamtale på døgnavd, og vi fikk lagt en god plan for et opphold der. Jeg skulle få plass så raskt dem fikk åpning for det. Og det er planlagt en innleggelse på 4 uker. Jeg synes det er greit å ha litt rammer på tid og sånn akkurat nå. Slik at jeg har noe å forholde meg til, forutsigbarhet!

Olivia

Sliten av angstmonsteret

Er så forbanna sliten av angst og engstelse 😦  *blæææh* Utslitt rett og slett.

(google)

Veldig rastløs for tida også, mye på farten. For med en gang jeg prøver å slappe av så angriper angstmonsteret. Jeg trenger en pause snart, det er søkt om et stabiliseringsopphold på dps døgnavd, men det er rimelig full der, så det vil ta tid. Lei. *prøve å holde ut*.

Lite fornuftig å komme med egentlig.

Olivia

Litt om hvordan jeg opplever å leve med DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse

For en god ide, et slikt kort skulle man hatt på norsk også!!
DID (Dissociative identity disorder/ Dissosiativ identitetsforstyrrelse, tidligere kalt multippel personlighetsforstyrrelse) er en omdiskutert og omstridt diagnose. Som har vært diskutert i mange år.  Mange fagfolk har nektet å anerkjenne denne diagnosen. Mange mener at det bare er en diagnose skapt i terapisammenheng. Men heldigvis begynner flere å bli mer opplyste om denne diagnosen. Selv om det fremdeles finnes de som hevder at dette ikke finnes.
Men for oss som lever med denne diagnosen, og faktisk kjenner på kroppen hvor virkelige denne diagnosen er, så finnes det ingen tvil hvor ekte den er. Og det er ikke skapt i noen terapisammenheng. Mine andre delpersoner ble skapt inni meg når jeg var lita, når jeg opplevde overgrep. Når jeg ikke greide å være tilstede, når det ble for mye påkjenninger for meg å tåle.  Og for å overleve så skapte jeg flere deler i meg, hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg nok mistet forstanden. Brutt sammen psykisk. Da hadde jeg iallefall ikke kommet meg gjennom overgrepstida med vettet i behold. Delene gjorde at jeg kunne leve. Jeg delte opp hverdagen 2 verdener, og flere bevisstheter. En verden hvor den vanlige hverdagen var og en verden hvor overgrep skjedde. Og noen av delene levde kun i overgrepsverdenen,med bevissthet om hva som skjedde der,mens andre deler levde i den bevisstheten uten overgrep. Hoveddelen av meg levde vel i begge, men delene beskyttet meg mye fra overgrepsverdenen, men jeg visste en del at det skjedde. Men jeg innbilte meg hele tida at det skjedde ikke med meg, men med noen andre. Slik overlevde jeg.
Delene mine har hatt hver sine oppgaver, f.eks en av delene mine har holdt veldig mye på sinne, for jeg kunne ikke uttrykke sinne når overgrepene skjedde, det var farlig. Når denne delen er fremme så har det ofte hendt at jeg har selvskadet.  En annen del holder på den barnlige gleden, det er en del som var lykkelig og aldri var tilstede under overgrep. En annen barnedel holder på veldig mange vonde minner og redsler, den delen var en av de delene som nok tok mest over for meg når overgrep skjedde. Mens en annen del har hatt som oppgave å prøve å holde kontroll på ting, det er en del som er en del påvirket av tvangstanker. Men denne delen har oversikt over mye som har skjedd. Jeg har også en delperson som er veldig lik meg, som fungerer omtrent på samme måte som meg.Men med noen forskjeller. Den delen lever i hverdagen med oppgaven om å være meg, selv om jeg ikke er tilstede/påkoblet. Den delen har vært veldig viktig opp gjennom, den delen er en veldig viktig del. Denne delen har enklere for å være sosial og jeg tror denne delen har mindre av de vanskelige følelsene, denne delen er på en måte en mindre traumatisert meg. (For de som vet hva ANP og EP betyr i DID sammenheng, så er denne delen en ANP, jeg er 2 ANP’er og flere EP’er)  Jeg har 8-9 ulike deler. De er ganske forskjellige alle sammen, noen av delene kan jeg (og de få andre som kjenner delene) skjønne hvorfor er der, mens et par av delene vet jeg ikke helt hva slags oppgave har. F.eks en liten barnedel, som ikke gjør stort annet enn å fikle borti ting, sånn som knapper på radioer, og ting og tang som er i rundt. Men igjen, den delen kan prate litt. Ikke alle delene prater. De delene som ikke prater, kan bruke kroppspråk, tegne og/eller skrive litt.

Når en av delene tar over, så blir jeg enten helt borte, som om jeg sover/pauser ut, eller så kan det være som om jeg sitter på sidelinja av meg selv og bare blir en observatør til hva som skjer, uten å ha noe jeg kan si eller gjøre.  Jeg pleier å sammenligne det litt med en bil. Når jeg er meg, så sitter jeg i førersetet og kjører og styrer bilen. I passasjersetet og i baksetene så sitter de andre delene i meg. De er med, men det er jeg som styrer bilen. Men så når jeg dissosierer og en annen del tar over, så er det som om den delen tar å setter meg enten i passasjersetet, da har jeg litt kontroll, men styrer ikke helt. Eller er det som jeg blir slengt i baksetet, da kan jeg få med meg noe av det som skjer, men ikke alt og det er ikke jeg som har kontrollen. Og sist men ikke minst, det kan være som om jeg er plassert i bagasjerommet. Jeg får ikke med meg hva som skjer, og ligger bare i det mørke bagasjerommet. Kanskje jeg kan høre en lyd en gang i blant. Men jeg får ikke med meg hva som skjer, ikke før jeg blir sluppet ut av bagasjerommet igjen, og kommer tilbake fra dissosiasjonslandet.
Det varierer hvor lenge en del er fremme, noen ganger er det bare korte øyeblikk, andre ganger kan det være flere timer.
DID er en overlevelsesmekanisme. delene har aldri tatt over i en situasjon hvor det kan farlig for andre at de har tatt over. F.eks så har de ALDRI tatt over når jeg kjører bil, eller hatt ansvar for noe(n).
Men en av delene har tatt over og prøvd å gjøre stor skade på meg.
Noen av de små delene har overtatt inne på f.eks lekebutikker og jeg har endte med å komme ut av butikken med handleposen full av leker eller ting jeg absolutt ikke har trengt.
Ofte har noen av de små redde delene overtatt og gjort at jeg har blitt sittende hysterisk redd, eller at jeg har flyktet til fots bort fordi noe har blitt oppfattet som skummelt. En av de litt eldre delene har også dukket opp hos psykologen og vært veldig opptatt av at det har vært rotete i bokhyllen hennes.
På traumeavd skjedde det at en av de delene som ikke har stemme egentlig, faktisk sa et ord.
Noen av de små delene har flere ganger tatt over og tatt å tegnet, og skrevet litt. Jeg pleier ofte å ta med de tegningene til psykologen, jeg synes det ofte er vanskelig å se på tegningene. Vanskelig å forholde seg til.

Det krever mye av meg å skrive såpass mye om dette, fordi det er veldig privat egentlig. Dette er en kort og «enkel» liten beskrivelse av noe av hvordan jeg opplever å leve med DID.

Olivia