Gjemt, men ikke glemt

Bloggen har vært gjemt (satt som privat), men absolutt ikke glemt av meg.
Jeg stengte ned bloggen min for et par-tre måneder siden.  Jeg befant meg på en veldig vond og mørk plass i meg selv. Det skjedde en del ting rundt meg, hverdagslivet tok en stor vending, et samlivsbrudd ble et faktum, etter ganske mange års samliv. Hjemme, ble ikke lenger mitt hjem, jeg måtte finne meg nytt hjem, jeg flytta hjem hos mamma. Jeg fikk meg tak i leilighet ganske raskt,men måtte bruke tid på å overgangen dit, mye pakking og flytting av ting,og noe litt oppussing. Jeg var nok i litt sjokk på et vis, selv om bruddet ikke kom uventet, og jeg selv var inne på tanken førut også. Men jeg opplevde nok at grunnen under meg forsvant litt på et vis. Og dissosiative personlighetsdeler ble veldig forvirra, fordi trygge og kjente ting ble borte. Og en trygg person ble borte. Jeg glemte å ta vare på meg selv en stund, hverken spiste eller sov noe særlig, og var mye aktiv. Vet ikke helt hvilken tilstand jeg befant meg i psykisk. Var nok mye switching, mye angst og uro  og jeg havna etter hvert veldig, veldig langt ned. Jeg mistet nok mye av kontakten med fornuft og realitet.Jeg koblet meg en del av verden,slutta å svare på de fleste meldinger jeg fikk fra venner,kobla meg av de fleste sosiale medier, slutta å ta kontakt med de fleste venner og mennesker, var ikke tilstede på et vis. Psykologen min som kjenner meg veldig godt, skjønte hva som var i ferd med å skje, og kort sagt så havnet jeg på lukka akuttpost. Innleggelsen var vel frivillig tvang. Jeg prøvde å nekte, men til slutt fikk jeg bare valget at enten måtte jeg gå med på den frivillig, eller så ble det på tvang.
Jeg hadde det utrolig vondt den  tiden der, jeg hadde mista livsgnisten og livslysten, det hadde blitt for mye for meg, og var nok også påvirka av alt for lite søvn og alt for lite mat.
Jeg forble på på akuttposten en uke,fikk rett hjelp der,før jeg ble overført til dps’n. Heldigvis var «de rette» menneskene på jobb den uka på dps. Jeg ble ikke så lenge på dps’n, men da jeg ble utskrevet så var jeg på en langt bedre plass i meg selv, enn jeg hadde vært 2 uker førut. Og siden har jeg jobba mye med å komme meg i orden i den nye hverdagen. Med veldig god hjelp fra familie,psykologen og venner. Det har skjedd mye på innsiden min, jeg har nok vokst en del på disse månedene. De dissoaitive delene ser ut til å takle hverdagen uten ekssamboeren bedre også nå.

Når man lever med DID, og har flere dissosiative p7146456067_0b292a4fd0_zersonlighetsdeler, så blir en del i hverdagen mer komplisert, enn om man ikke har det. Det er ikke Multiple_Personality_Disorder_by_dzaetbare en selv som lever i hverdagen, men de andre delene også. Og delene skjønner ikke alt som en selv skjønner. Men med hjelp av psykologen min, så har vi greid å få delene til å skjønne litt av det at ekssamboeren og huset vi bodde i, ikke er en del av hverdagen lenger, at vi (jeg)  har fått nytt hjem iallefall. Komplisert å forklare. Mange av delene ble ekstra trigga av samlivsbruddet,fordi det ble noe ekstra utrygghet, og utrygghet er for delene = overgrep og fare. Når jeg blir utrygg, så blir delene mer alarmert, de reagerer som de alltid har gjort da, de er tross alt en del av mitt forsvarsverk.

Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke bloggen fremover, men litt lyst til å gjøre litt endringer på den. Per tida så er også de fleste innlegg på bloggen satt som privat, men kanskje jeg reposter noen av de tidligere innleggene etter hvert. Eller så blir det bare nye kanskje.
Planen er å jobbe mer spesifikt med DID’en og delene jeg har på innsiden fremover i behandlingen, og bloggen vil dermed kanskje bli mer rettet mot DID og deler.

DID er en myteomspunnet diagnose, og fremdelese finnes det folk som ikke tror på diagnosen, som mener at den bare er skapt i terapisammenheng. Men for oss som lever med DID, så vet vi hvor reell diagnosen er. Og hvor reelle delene er. Mine deler ble skapt i fortiden, når de trengtes, og de er ikke skapt i noen terapisammenheng. Men delene må jobbes med i terapien,for at jeg forhåpentligvis skal kunne føle meg mer hel,dissosiere  og switche mindre.

 

Olivia

Reklamer

Sliten av angstmonsteret

Er så forbanna sliten av angst og engstelse 😦  *blæææh* Utslitt rett og slett.

(google)

(google)

Veldig rastløs for tida også, mye på farten. For med en gang jeg prøver å slappe av så angriper angstmonsteret. Jeg trenger en pause snart, det er søkt om et stabiliseringsopphold på dps døgnavd, men det er rimelig full der, så det vil ta tid. Lei. *prøve å holde ut*.

Lite fornuftig å komme med egentlig.

Olivia