Heisann!

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!!  Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt,  skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉

Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.

Olivia

Reklamer

Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Gjemt, men ikke glemt

Bloggen har vært gjemt (satt som privat), men absolutt ikke glemt av meg.
Jeg stengte ned bloggen min for et par-tre måneder siden.  Jeg befant meg på en veldig vond og mørk plass i meg selv. Det skjedde en del ting rundt meg, hverdagslivet tok en stor vending, et samlivsbrudd ble et faktum, etter ganske mange års samliv. Hjemme, ble ikke lenger mitt hjem, jeg måtte finne meg nytt hjem, jeg flytta hjem hos mamma. Jeg fikk meg tak i leilighet ganske raskt,men måtte bruke tid på å overgangen dit, mye pakking og flytting av ting,og noe litt oppussing. Jeg var nok i litt sjokk på et vis, selv om bruddet ikke kom uventet, og jeg selv var inne på tanken førut også. Men jeg opplevde nok at grunnen under meg forsvant litt på et vis. Og dissosiative personlighetsdeler ble veldig forvirra, fordi trygge og kjente ting ble borte. Og en trygg person ble borte. Jeg glemte å ta vare på meg selv en stund, hverken spiste eller sov noe særlig, og var mye aktiv. Vet ikke helt hvilken tilstand jeg befant meg i psykisk. Var nok mye switching, mye angst og uro  og jeg havna etter hvert veldig, veldig langt ned. Jeg mistet nok mye av kontakten med fornuft og realitet.Jeg koblet meg en del av verden,slutta å svare på de fleste meldinger jeg fikk fra venner,kobla meg av de fleste sosiale medier, slutta å ta kontakt med de fleste venner og mennesker, var ikke tilstede på et vis. Psykologen min som kjenner meg veldig godt, skjønte hva som var i ferd med å skje, og kort sagt så havnet jeg på lukka akuttpost. Innleggelsen var vel frivillig tvang. Jeg prøvde å nekte, men til slutt fikk jeg bare valget at enten måtte jeg gå med på den frivillig, eller så ble det på tvang.
Jeg hadde det utrolig vondt den  tiden der, jeg hadde mista livsgnisten og livslysten, det hadde blitt for mye for meg, og var nok også påvirka av alt for lite søvn og alt for lite mat.
Jeg forble på på akuttposten en uke,fikk rett hjelp der,før jeg ble overført til dps’n. Heldigvis var «de rette» menneskene på jobb den uka på dps. Jeg ble ikke så lenge på dps’n, men da jeg ble utskrevet så var jeg på en langt bedre plass i meg selv, enn jeg hadde vært 2 uker førut. Og siden har jeg jobba mye med å komme meg i orden i den nye hverdagen. Med veldig god hjelp fra familie,psykologen og venner. Det har skjedd mye på innsiden min, jeg har nok vokst en del på disse månedene. De dissoaitive delene ser ut til å takle hverdagen uten ekssamboeren bedre også nå.

Når man lever med DID, og har flere dissosiative p7146456067_0b292a4fd0_zersonlighetsdeler, så blir en del i hverdagen mer komplisert, enn om man ikke har det. Det er ikke Multiple_Personality_Disorder_by_dzaetbare en selv som lever i hverdagen, men de andre delene også. Og delene skjønner ikke alt som en selv skjønner. Men med hjelp av psykologen min, så har vi greid å få delene til å skjønne litt av det at ekssamboeren og huset vi bodde i, ikke er en del av hverdagen lenger, at vi (jeg)  har fått nytt hjem iallefall. Komplisert å forklare. Mange av delene ble ekstra trigga av samlivsbruddet,fordi det ble noe ekstra utrygghet, og utrygghet er for delene = overgrep og fare. Når jeg blir utrygg, så blir delene mer alarmert, de reagerer som de alltid har gjort da, de er tross alt en del av mitt forsvarsverk.

Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke bloggen fremover, men litt lyst til å gjøre litt endringer på den. Per tida så er også de fleste innlegg på bloggen satt som privat, men kanskje jeg reposter noen av de tidligere innleggene etter hvert. Eller så blir det bare nye kanskje.
Planen er å jobbe mer spesifikt med DID’en og delene jeg har på innsiden fremover i behandlingen, og bloggen vil dermed kanskje bli mer rettet mot DID og deler.

DID er en myteomspunnet diagnose, og fremdelese finnes det folk som ikke tror på diagnosen, som mener at den bare er skapt i terapisammenheng. Men for oss som lever med DID, så vet vi hvor reell diagnosen er. Og hvor reelle delene er. Mine deler ble skapt i fortiden, når de trengtes, og de er ikke skapt i noen terapisammenheng. Men delene må jobbes med i terapien,for at jeg forhåpentligvis skal kunne føle meg mer hel,dissosiere  og switche mindre.

 

Olivia

Her og der, nå og da

 

Det er egentlig mye jeg kunne tenke meg å skrive om her, men det er vanskelig å sortere tankene, og konsentrere seg så innmari lenge av gangen.
Jeg er som sagt inne i en veldig tøff periode for tida. Men jeg tenker ikke at prosessen min går bakover eller feil vei sånn egentlig. For jeg tror det jeg er inne i nå, ikke er til å komme unna, jeg må gjennom det tror jeg. Fordi jeg har nå begynt å ta ting mer innover meg følelsesmessig. Det går mer innover meg hva jeg har vært igjennom, hva jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Og det er på en måte som en sorgreaksjon tror jeg.
Jeg har jo lenge prøvd å ta ting innover meg, og tankemessig så har jeg jo visst hva jeg har vært gjennom og hva jeg har opplevd, men jeg har ikke tatt det skikkelig innover meg følelsesmessig. Jeg har fortrengt følelsene veldig, i mange år. Men nå begynner følelsene virkelig å komme, og det føles innmari vondt. Men det må til for å bli helere tror jeg.
Jeg dissosierer mer, og de dissosiative delene tar mer plass igjen. Men forskjellen er nå at de dissosiative delene i meg prøver å kommunisere mer, iallefall til psykologen min. Det har blitt tegnet og skrevet mer igjen når noen av delene har vært fremme. Disse tegningene har jeg tatt med til psykologen. Jeg synes det er vanskelig å se på de, iallefall alene.

Det føles som om det er mye følelser fra fortida som blander seg inn i nåtida. Og med de følelsene og de dissosiative delene så er det ikke så rart at det blir kids_running2kaotisk og vanskelig. Eller at jeg føler meg veldig delt og lite hel. Det er ikke lett å være både i slutten av 20 årene og 7 år på samme tid.

Jeg føler ikke at jeg henger sammen med meg selv, det er som om jeg både går foran og bak meg selv. Jeg løper fra meg selv,samtidig som jeg henger etter meg selv.
Så jeg håper at jeg etter hvert blir mer samlet, det er det vi jobber med for tida.
Jeg og psykologen har også vært på forvernsamtale på døgnavd, og vi fikk lagt en god plan for et opphold der. Jeg skulle få plass så raskt dem fikk åpning for det. Og det er planlagt en innleggelse på 4 uker. Jeg synes det er greit å ha litt rammer på tid og sånn akkurat nå. Slik at jeg har noe å forholde meg til, forutsigbarhet!

Olivia

Sliten av angstmonsteret

Er så forbanna sliten av angst og engstelse 😦  *blæææh* Utslitt rett og slett.

(google)

(google)

Veldig rastløs for tida også, mye på farten. For med en gang jeg prøver å slappe av så angriper angstmonsteret. Jeg trenger en pause snart, det er søkt om et stabiliseringsopphold på dps døgnavd, men det er rimelig full der, så det vil ta tid. Lei. *prøve å holde ut*.

Lite fornuftig å komme med egentlig.

Olivia

Litt om hvordan jeg opplever å leve med DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse

For en god ide, et slikt kort skulle man hatt på norsk også!!
didfrontv4-1DID (Dissociative identity disorder/ Dissosiativ identitetsforstyrrelse, tidligere kalt multippel personlighetsforstyrrelse) er en omdiskutert og omstridt diagnose. Som har vært diskutert i mange år.  Mange fagfolk har nektet å anerkjenne denne diagnosen. Mange mener at det bare er en diagnose skapt i terapisammenheng. Men heldigvis begynner flere å bli mer opplyste om denne diagnosen. Selv om det fremdeles finnes de som hevder at dette ikke finnes.
Men for oss som lever med denne diagnosen, og faktisk kjenner på kroppen hvor virkelige denne diagnosen er, så finnes det ingen tvil hvor ekte den er. Og det er ikke skapt i noen terapisammenheng. Mine andre delpersoner ble skapt inni meg når jeg var lita, når jeg opplevde overgrep. Når jeg ikke greide å være tilstede, når det ble for mye påkjenninger for meg å tåle.  Og for å overleve så skapte jeg flere deler i meg, hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg nok mistet forstanden. Brutt sammen psykisk. Da hadde jeg iallefall ikke kommet meg gjennom overgrepstida med vettet i behold. Delene gjorde at jeg kunne leve. Jeg delte opp hverdagen 2 verdener, og flere bevisstheter. En verden hvor den vanlige hverdagen var og en verden hvor overgrep skjedde. Og noen av delene levde kun i overgrepsverdenen,med bevissthet om hva som skjedde der,mens andre deler levde i den bevisstheten uten overgrep. Hoveddelen av meg levde vel i begge, men delene beskyttet meg mye fra overgrepsverdenen, men jeg visste en del at det skjedde. Men jeg innbilte meg hele tida at det skjedde ikke med meg, men med noen andre. Slik overlevde jeg.
Delene mine har hatt hver sine oppgaver, f.eks en av delene mine har holdt veldig mye på sinne, for jeg kunne ikke uttrykke sinne når overgrepene skjedde, det var farlig. Når denne delen er fremme så har det ofte hendt at jeg har selvskadet.  En annen del holder på den barnlige gleden, det er en del som var lykkelig og aldri var tilstede under overgrep. En annen barnedel holder på veldig mange vonde minner og redsler, den delen var en av de delene som nok tok mest over for meg når overgrep skjedde. Mens en annen del har hatt som oppgave å prøve å holde kontroll på ting, det er en del som er en del påvirket av tvangstanker. Men denne delen har oversikt over mye som har skjedd. Jeg har også en delperson som er veldig lik meg, som fungerer omtrent på samme måte som meg.Men med noen forskjeller. Den delen lever i hverdagen med oppgaven om å være meg, selv om jeg ikke er tilstede/påkoblet. Den delen har vært veldig viktig opp gjennom, den delen er en veldig viktig del. Denne delen har enklere for å være sosial og jeg tror denne delen har mindre av de vanskelige følelsene, denne delen er på en måte en mindre traumatisert meg. (For de som vet hva ANP og EP betyr i DID sammenheng, så er denne delen en ANP, jeg er 2 ANP’er og flere EP’er)  Jeg har 8-9 ulike deler. De er ganske forskjellige alle sammen, noen av delene kan jeg (og de få andre som kjenner delene) skjønne hvorfor er der, mens et par av delene vet jeg ikke helt hva slags oppgave har. F.eks en liten barnedel, som ikke gjør stort annet enn å fikle borti ting, sånn som knapper på radioer, og ting og tang som er i rundt. Men igjen, den delen kan prate litt. Ikke alle delene prater. De delene som ikke prater, kan bruke kroppspråk, tegne og/eller skrive litt.

Når en av delene tar over, så blir jeg enten helt borte, som om jeg sover/pauser ut, eller så kan det være som om jeg sitter på sidelinja av meg selv og bare blir en observatør til hva som skjer, uten å ha noe jeg kan si eller gjøre.  Jeg pleier å sammenligne det litt med en bil. Når jeg er meg, så sitter jeg i førersetet og kjører og styrer bilen. I passasjersetet og i baksetene så sitter de andre delene i meg. De er med, men det er jeg som styrer bilen. Men så når jeg dissosierer og en annen del tar over, så er det som om den delen tar å setter meg enten i passasjersetet, da har jeg litt kontroll, men styrer ikke helt. Eller er det som jeg blir slengt i baksetet, da kan jeg få med meg noe av det som skjer, men ikke alt og det er ikke jeg som har kontrollen. Og sist men ikke minst, det kan være som om jeg er plassert i bagasjerommet. Jeg får ikke med meg hva som skjer, og ligger bare i det mørke bagasjerommet. Kanskje jeg kan høre en lyd en gang i blant. Men jeg får ikke med meg hva som skjer, ikke før jeg blir sluppet ut av bagasjerommet igjen, og kommer tilbake fra dissosiasjonslandet.
Det varierer hvor lenge en del er fremme, noen ganger er det bare korte øyeblikk, andre ganger kan det være flere timer.
DID er en overlevelsesmekanisme. delene har aldri tatt over i en situasjon hvor det kan farlig for andre at de har tatt over. F.eks så har de ALDRI tatt over når jeg kjører bil, eller hatt ansvar for noe(n).
Men en av delene har tatt over og prøvd å gjøre stor skade på meg.
Noen av de små delene har overtatt inne på f.eks lekebutikker og jeg har endte med å komme ut av butikken med handleposen full av leker eller ting jeg absolutt ikke har trengt.
Ofte har noen av de små redde delene overtatt og gjort at jeg har blitt sittende hysterisk redd, eller at jeg har flyktet til fots bort fordi noe har blitt oppfattet som skummelt. En av de litt eldre delene har også dukket opp hos psykologen og vært veldig opptatt av at det har vært rotete i bokhyllen hennes.
På traumeavd skjedde det at en av de delene som ikke har stemme egentlig, faktisk sa et ord.
Noen av de små delene har flere ganger tatt over og tatt å tegnet, og skrevet litt. Jeg pleier ofte å ta med de tegningene til psykologen, jeg synes det ofte er vanskelig å se på tegningene. Vanskelig å forholde seg til.

Det krever mye av meg å skrive såpass mye om dette, fordi det er veldig privat egentlig. Dette er en kort og «enkel» liten beskrivelse av noe av hvordan jeg opplever å leve med DID.

Olivia