Gjemt, men ikke glemt

Bloggen har vært gjemt (satt som privat), men absolutt ikke glemt av meg.
Jeg stengte ned bloggen min for et par-tre måneder siden.  Jeg befant meg på en veldig vond og mørk plass i meg selv. Det skjedde en del ting rundt meg, hverdagslivet tok en stor vending, et samlivsbrudd ble et faktum, etter ganske mange års samliv. Hjemme, ble ikke lenger mitt hjem, jeg måtte finne meg nytt hjem, jeg flytta hjem hos mamma. Jeg fikk meg tak i leilighet ganske raskt,men måtte bruke tid på å overgangen dit, mye pakking og flytting av ting,og noe litt oppussing. Jeg var nok i litt sjokk på et vis, selv om bruddet ikke kom uventet, og jeg selv var inne på tanken førut også. Men jeg opplevde nok at grunnen under meg forsvant litt på et vis. Og dissosiative personlighetsdeler ble veldig forvirra, fordi trygge og kjente ting ble borte. Og en trygg person ble borte. Jeg glemte å ta vare på meg selv en stund, hverken spiste eller sov noe særlig, og var mye aktiv. Vet ikke helt hvilken tilstand jeg befant meg i psykisk. Var nok mye switching, mye angst og uro  og jeg havna etter hvert veldig, veldig langt ned. Jeg mistet nok mye av kontakten med fornuft og realitet.Jeg koblet meg en del av verden,slutta å svare på de fleste meldinger jeg fikk fra venner,kobla meg av de fleste sosiale medier, slutta å ta kontakt med de fleste venner og mennesker, var ikke tilstede på et vis. Psykologen min som kjenner meg veldig godt, skjønte hva som var i ferd med å skje, og kort sagt så havnet jeg på lukka akuttpost. Innleggelsen var vel frivillig tvang. Jeg prøvde å nekte, men til slutt fikk jeg bare valget at enten måtte jeg gå med på den frivillig, eller så ble det på tvang.
Jeg hadde det utrolig vondt den  tiden der, jeg hadde mista livsgnisten og livslysten, det hadde blitt for mye for meg, og var nok også påvirka av alt for lite søvn og alt for lite mat.
Jeg forble på på akuttposten en uke,fikk rett hjelp der,før jeg ble overført til dps’n. Heldigvis var «de rette» menneskene på jobb den uka på dps. Jeg ble ikke så lenge på dps’n, men da jeg ble utskrevet så var jeg på en langt bedre plass i meg selv, enn jeg hadde vært 2 uker førut. Og siden har jeg jobba mye med å komme meg i orden i den nye hverdagen. Med veldig god hjelp fra familie,psykologen og venner. Det har skjedd mye på innsiden min, jeg har nok vokst en del på disse månedene. De dissoaitive delene ser ut til å takle hverdagen uten ekssamboeren bedre også nå.

Når man lever med DID, og har flere dissosiative p7146456067_0b292a4fd0_zersonlighetsdeler, så blir en del i hverdagen mer komplisert, enn om man ikke har det. Det er ikke Multiple_Personality_Disorder_by_dzaetbare en selv som lever i hverdagen, men de andre delene også. Og delene skjønner ikke alt som en selv skjønner. Men med hjelp av psykologen min, så har vi greid å få delene til å skjønne litt av det at ekssamboeren og huset vi bodde i, ikke er en del av hverdagen lenger, at vi (jeg)  har fått nytt hjem iallefall. Komplisert å forklare. Mange av delene ble ekstra trigga av samlivsbruddet,fordi det ble noe ekstra utrygghet, og utrygghet er for delene = overgrep og fare. Når jeg blir utrygg, så blir delene mer alarmert, de reagerer som de alltid har gjort da, de er tross alt en del av mitt forsvarsverk.

Vet ikke helt hvordan jeg kommer til å bruke bloggen fremover, men litt lyst til å gjøre litt endringer på den. Per tida så er også de fleste innlegg på bloggen satt som privat, men kanskje jeg reposter noen av de tidligere innleggene etter hvert. Eller så blir det bare nye kanskje.
Planen er å jobbe mer spesifikt med DID’en og delene jeg har på innsiden fremover i behandlingen, og bloggen vil dermed kanskje bli mer rettet mot DID og deler.

DID er en myteomspunnet diagnose, og fremdelese finnes det folk som ikke tror på diagnosen, som mener at den bare er skapt i terapisammenheng. Men for oss som lever med DID, så vet vi hvor reell diagnosen er. Og hvor reelle delene er. Mine deler ble skapt i fortiden, når de trengtes, og de er ikke skapt i noen terapisammenheng. Men delene må jobbes med i terapien,for at jeg forhåpentligvis skal kunne føle meg mer hel,dissosiere  og switche mindre.

 

Olivia

Reklamer

Her og der, nå og da

 

Det er egentlig mye jeg kunne tenke meg å skrive om her, men det er vanskelig å sortere tankene, og konsentrere seg så innmari lenge av gangen.
Jeg er som sagt inne i en veldig tøff periode for tida. Men jeg tenker ikke at prosessen min går bakover eller feil vei sånn egentlig. For jeg tror det jeg er inne i nå, ikke er til å komme unna, jeg må gjennom det tror jeg. Fordi jeg har nå begynt å ta ting mer innover meg følelsesmessig. Det går mer innover meg hva jeg har vært igjennom, hva jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Og det er på en måte som en sorgreaksjon tror jeg.
Jeg har jo lenge prøvd å ta ting innover meg, og tankemessig så har jeg jo visst hva jeg har vært gjennom og hva jeg har opplevd, men jeg har ikke tatt det skikkelig innover meg følelsesmessig. Jeg har fortrengt følelsene veldig, i mange år. Men nå begynner følelsene virkelig å komme, og det føles innmari vondt. Men det må til for å bli helere tror jeg.
Jeg dissosierer mer, og de dissosiative delene tar mer plass igjen. Men forskjellen er nå at de dissosiative delene i meg prøver å kommunisere mer, iallefall til psykologen min. Det har blitt tegnet og skrevet mer igjen når noen av delene har vært fremme. Disse tegningene har jeg tatt med til psykologen. Jeg synes det er vanskelig å se på de, iallefall alene.

Det føles som om det er mye følelser fra fortida som blander seg inn i nåtida. Og med de følelsene og de dissosiative delene så er det ikke så rart at det blir kids_running2kaotisk og vanskelig. Eller at jeg føler meg veldig delt og lite hel. Det er ikke lett å være både i slutten av 20 årene og 7 år på samme tid.

Jeg føler ikke at jeg henger sammen med meg selv, det er som om jeg både går foran og bak meg selv. Jeg løper fra meg selv,samtidig som jeg henger etter meg selv.
Så jeg håper at jeg etter hvert blir mer samlet, det er det vi jobber med for tida.
Jeg og psykologen har også vært på forvernsamtale på døgnavd, og vi fikk lagt en god plan for et opphold der. Jeg skulle få plass så raskt dem fikk åpning for det. Og det er planlagt en innleggelse på 4 uker. Jeg synes det er greit å ha litt rammer på tid og sånn akkurat nå. Slik at jeg har noe å forholde meg til, forutsigbarhet!

Olivia