Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia