En vesentlig forskjell

I går føltes det vondt og tøft på innsiden. Følelser og minner fra fortiden gjorde vondt,og jeg følte meg litt slått i bakken av det. Utad funket jeg som vanlig, eneste de rundt meg kanskje kunne ha merket det på var at jeg nok var litt mer stille enn vanlig. Men i motsetning til før så ble jeg ikke slukt opp av det vonde, og jeg dissosierte ikke og ingen deler som overtok. Delene er jo ikke der lenger i den forstand de var, de er en del av meg,men jeg er hel og jeg rommer de minnene og følelsene som lå i delene før. Det er som om delene har vokst opp i meg, vanskelig å forklare hva jeg mener egentlig. Men jeg er bare 1 nå (den voksne meg) og ikke oppdelt i flere. Og dette gjør at jeg også rommer så mye mer følelser og minner, på godt og vondt. Det som tidligere har vært splittet bort er nå noe jeg må føle mer på når det dukker opp. Og det er litt tøft, men jeg er rustet til å takle minnene og følelsene. De er vonde, jævlig vonde mange av dem. Og jeg skjønner godt mekanismen til dissosiasjonen og de dissosiative delene. Selv om det er vanskelige lidelser, så er dissosiasjon en utrolig forsvarsmekanisme.
Men akkurat det kan jeg skrive mer om en annen dag, det er et litt bredt tema som krever litt lengre skriving enn jeg tenkte i dag.

Men poenget mitt med kveldens innlegg, er egentlig en fortsettelse fra gårsdagens innlegg. I går var det tøffe følelser og minner å kjenne på, i dag har det roet seg igjen, heldigvis. Og sånn er det noen ganger, selv om jeg er frisk, så er det dager hvor minner og følelser kommer litt over meg. Og det gjør vondt, men forskjellen nå kontra før, er at jeg takler det og står i det, uten dissosiasjonen. Ja det gjør vondt, og jeg blir lei meg og det føles tøft, men jeg vet også at det går over igjen, det er fortid og jeg kan ikke endre på den. Den er bare en del av meg, og minnene og de vonde følelsene har ikke makt over meg lenger. Og det er forskjellen. Og i dag så var ikke minnene og følelsene som plaget meg i går påtrengende lenger.
Jeg kan ikke glemme det jeg har opplevd, men jeg greier å leve med det nå. Og akkurat det er en vesentlig forskjell fra tidligere.

~Olivia~

Noen ganger…

Generelt så er jeg veldig lite plaget av minner og følelser fra fortida. Men noen ganger så henter det meg likevel inn litt. I dag er en sånn dag. Jeg vet ikke hva som har trigget det,men er litt tøft i dag. Jeg fungerer utad,men det er vondt på innsiden i dag. Og noen ganger føles ikke følelsene helt modne eller helt som mine. Men jeg vet at det bare er en del av det å ha hatt DID. Jeg er frisk nå,men det er jo en del av meg. Selv om mine tidligere indre deler er integrert i meg og jeg eier følelsene og minnene,så kommer det i blant noen sånn «DID snev». Altså at jeg kan føle på noen av de tidligere delene eller følelser/minner som har ligget i deler,men som nå kommer frem i meg. Det er nok en del av prosessen. Det er så mange minner og følelser som tidligere har ligget (vært spaltet bort) i deler og som jeg selv ikke har følt eller kjent på. Veldig mange følelser og minner har jeg bearbeidet,men i blant så kan det dukke opp ting likevel. Tidligere så ble jeg redd når det skjedde,fordi jeg var redd for å bli syk igjen eller gå inn i noe dissosiasjon. Men jeg har lært meg nå at det betyr ikke at jeg blir psyk igjen og jeg dissosierer ikke. Og det er vel nettopp det at jeg ikke dissosierer,som gjør at jeg kjenner så ekstra på det. Jeg vet at dette bare er sånn akkurat nå og at det går over igjen. Jeg må bare stå i det og kjenne på det,og så går det over igjen. Men det er sårt når det er sånn,men det går bra,og det blir bra igjen.

~Olivia~

Heisann!

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!!  Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt,  skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉

Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.

Olivia

Heisann, jeg har det bra :)

Heisann, nå er det jammen lenge siden sist jeg skrev innlegg her!!
Det har skjedd mye i livet og hverdagen min, og da snakker jeg om positive ting 😀
Jeg har fått meg kjærest, og jeg har begynt å jobbe litt.  Og jeg har det innmari mye bedre! Kjæresten er jeg uuuuutrolig glad og forelska i, og takknemlig for ❤ jobben er en stor greie også, for jeg har ikke vært i jobb på 10 år…For 10 år siden så måtte jeg slutte på skolen og i den lille bijobben jeg hadde ved siden av skolen, fordi jeg ble såpass dårlig psykisk at jeg ble innlagt for første gang. Og siden den gang så har hverdagen vært veldig preget av alt det psykiske.  Behandling,innleggelser og psykiatrioppfølging. Samt at jeg var i et langt forhold,som jeg ser egentlig bare var blitt en vane, hvor jeg og eksen skled fra hverandre og vokste fra hverandre for lenge siden.

Etter å ha vært så dårlig psykisk i så mange år som jeg har vært, så er det virkelig stort å oppleve denne positive endringen og fremgangen 😀 Hadde noen sagt til meg for 1 år siden, at jeg kom til å få det så bra som jeg har det akkurat  nå, så hadde jeg bare ledd av dem og aldri i verden trodd på det.
Men jammen har jeg jobba hardt for å få det slik også, siden jeg begynte å gå i behandling for nærmere 14 år siden, så har jeg aldri skulket en psykologtime. Og jeg har for det aller meste hatt timer hver eneste uke. Jeg har vært gjennom flere typer behandlingsmåter og vært innlagt ganske mye. Psykologen min som jeg har gått til siden 2003 har vært helt avgjørende, en trygg relasjon, hvor jeg har fått vokse. Fra å omtrent ikke greie å si noe som helst i timene, og nesten bare kommunisere via skriving, til å sitte å prate helt åpent, det har vært en lang vei. Hun har holdt på håpet mitt, når jeg selv har mistet det, og holdt det fast til jeg selv har funnet det igjen. Og at jeg har møtt mange fantastiske mennesker i systemet har også vært så ufattelig viktig, og fått den hjelpa jeg har trengt (selv om det var noen runder noen år hvor jeg ikke opplevde å få det jeg helt trengte av innleggelser, og hvor jeg endte med å bli dårligere, før jeg fikk og fant ut hva jeg trengte av mer behandling). Men det at jeg hele tida har hatt den samme psykologen, har vært veldig veldig viktig. Og jeg har fått god traumebehandling, blant annet ved Traumeenheten på Betania Malvik, som dessverre ble nedlagt i fjor…! Jeg har også fått en del god hjelp fra dps døgn, særlig enkeltmennesker der har hjulpet meg masse. Og så ikke minst, familien min og venner såkart ❤  særlig mamma’n min og stefaren min ❤ 🙂
Jeg er jo ikke sånn mirakuløst kvitt alle problemene mine, og jeg har ikke glemt hva jeg har opplevd. Jeg strever fremdeles med en del ting, som f.eks angsten og noen traumereaksjoner. Men det styrer ikke hverdagen min like mye, langt i fra, og tar ikke på nær så mye plass som det har gjort før. Nå er det så mye annet positivt som tar mye mer plass enn det noen gang har gjort. Og jeg føler at jeg har det bra, selv om det ennå er ting som er vanskelig for meg. Men ikke sånn som før. Det å kunne si at man har det bra, når folk spør, og samtidig faktisk mene det……det er fantastisk 🙂
Jeg har vært åpen til kjæresten min om det at jeg har opplevd seksuelle overgrep som barn, og at jeg har strevd mye og gått lenge i behandling og sånn. Og han har tatt det veldig bra ❤
Jeg går jo ennå i behandling, og jeg er ung ufør. Men jeg prøver meg frem i en friskere hverdag. Ofte tar jeg meg litt i det at jeg føler at jeg ikke helt kjenner igjen meg  selv,fordi jeg er ganske så forandret (noe de rundt meg også merker godt, på en positiv måte). Og jeg ble til å begynne med litt redd fordi jeg ble redd for at det enten skulle være en dissosiativ del av meg eller noe, at jeg ble så fremmed for meg selv, samtidig som jeg likte det som var forandret. Men etter å ha snakket med psykologen om nettopp dette, så har jeg begynte å se litt annerledes på det. For som hun sa, så er det kanskje den friske meg,som begynner å bli mer synlig både for andre og meg selv. Og når jeg tenkte litt på det, så føles det egentlig ganske så ålreit 🙂
Og når jeg nå først kjenner på og opplever å ha det så bra, så er jeg livredd for å miste det. Og ofte er jeg redd det er for godt til å være sant. Jeg kan liksom ikke helt skjønne at jeg fortjener å ha det så bra. Men jeg prøver å nyte det, og ikke la den redselen ta overhånd. Men jeg tror jeg må lære,se og erfare at det går an å ha det bra også.  Gode erfaringer er så viktig,for å få mer balanse på den vektskålen mellom dårlige og gode erfaringer. Jeg har med meg masse vonde og tunge erfaringer fra traumene,  og jeg trenger masse gode erfaringer for å få vektskåla til å tippe mer over mot den positive siden,og få mer balanse på det. Det tror jeg alle som har opplevd relasjonstraumer og andre vonde traumer trenger. Gode opplevelser/erfaringer og gode relasjoner.

Det var en liten oppdatering fra meg iallefall 🙂

Olivia