Frem og tilbake, og tilbake og frem…

Etter 18 år i behandling, hvorav traumene var kjent i behandlingen i 13 år, så trodde jeg at jeg hadde fått plassert og bearbeidet de nok til at de ikke lenger var noe sentralt problem.

Vel…etter 2 år utenfor behandlingssystemet, hvor jeg egentlig hadde det ganske greit, 2 år med ganske så vanlig hverdag, hvor traumene ikke plaget meg noe spesielt, hvor jeg levde veldig fint med fortiden min, og uenighet om fordeling av husarbeid kanskje var det største «problemet».
Men så på senhøsten 2020,rett før jul i grunn, så var det noe som endret seg, jeg begynte å føle noe jeg ikke følte var greit. Jeg greide ikke helt å få taket på hva det var. En liten stund etter jul, så satt jeg på jobb og det kom over meg, jeg følte meg….misbrukt, en helt enorm følelse av å være misbrukt. Det var det jeg hadde gått å følt på i flere uker, men hadde ikke helt fått taket i hva slags følelse det var. Minner fra fortiden hadde kommet å gått mye mer enn de hadde gjort også på noen år. Prøvde å riste av meg hele greia, tenkte det bare var en sånn typisk greie at ting kom litt tilbake for så å gå over igjen, det er jo sånn innimellom. Men det gikk liksom ikke over, følelsene og minnene ble liksom bare sterkere. Følte mer og mer på misbrukt følelsen, og når jeg i tillegg merket at jeg begynte å bli litt underaktivert, og nesten litt utkoblet innimellom, så kjente jeg at dette må jeg få gjort noe med. For nå begynte det å plage meg mer enn jeg syntes var greit og det forstyrret hverdagen min mer og mer.
Jeg tok kontakt med den tidligere psykologen min, og fikk sendt henne noe jeg hadde skrevet om det jeg gikk å følte på. Hun skjønte dette ikke var greit for meg og at jeg trengte litt hjelp. Så vi ble enige om at jeg skulle få fastlegen til å sende en henvisning til henne så jeg kunne få noen timer til henne. Og 5 uker etterpå så hadde jeg første time på litt over 2 år. Og underveis i den tida så begynte jeg å skjønne hva som hadde vært triggeren min denne gangen, en trigger jeg ikke hadde tenkt over at kunne komme, men som samtidig er en veldig naturlig trigger, men man kan ikke alltid forutse hva man blir trigget av.

Jeg har tenkt at det kan komme triggere og jeg har som regel taklet det ganske greit,men denne gangen er det annerledes, det har satt i gang veldig mye og det har stressa meg en del. Men litt etter litt nå så har jeg innsett at dette er nok en del av prosessen med å bli helt hel.
PTSD diagnosen kom på papiret igjen, og jeg strever med mye flashbacks og minner, og ikke minst FØLELSER. Jeg står i alt som er trigget uten å dissosiere denne gangen, og det er forskjellen, jeg bokstavlig talt kjenner på alt, på en helt annen måte enn før. Og som psykologen min sa så fint i går: «Det er kanskje først nå når du er tryggere i livet og mer voksen at du har sjanse til å bearbeide dette» Og det tror jeg hun har veldig rett i.
Men det er beintøft, og jeg skjønner hvorfor jeg dissosierte så mye i så mange år, hvorfor jeg utviklet DID, og hvorfor det har tatt så mange år og hvorfor jeg fremdeles har litt jobb å gjøre. Men jeg ser nå at jeg er kommet et steg opp i prosessen, selv om jeg først tenkte at dette var et tilbakesteg. Men skjønner nå at dette egentlig er fremskritt. Det er bare tøft å stå i, men ser det må til.

Men jeg står i alt på en helt annen måte, jeg dissosierer ikke selv om vi prater om veldig tøffe ting,jeg sliter litt (mye) med å prate om de detaljerte tingene, men jeg prøver, jeg får fort flashbacks, særlig kroppslige flashbacks er fremtredende for tida. Kroppen husker. Jeg står i alt det som var splittet bort i de indre delene mine før, men jeg er sterk nok og trygg nok til å stå i det selv nå, delene er integrerte i meg. Men jeg er evig takknemlig for den jobben de delene gjorde for meg i så mange år.

Jeg undrer meg over om overgripere skjønner hva de gjør med livet til de som de utsetter for overgrep? Hvor mye det påvirker, hvor ødeleggende det er, og hvor mye jobb vi må gjøre for å bearbeide det?

Jeg synes det er fint at det blir satt mer fokus på å gi overgripere behandling, for det trengs. Men jeg synes det er enda viktigere at det blir satt fokus på forebygging og tidlig avdekking av overgrep. Jeg skulle ønske noen hadde skjønt at jeg ble utsatt for overgrep når jeg var barn og stoppet det. Men det var ingen som skjønte det dessverre. Derfor er jeg veldig opptatt av at barn trenger å lære hva som ikke er greit ifht kropp og hvilke hemmeligheter man ikke skal bære på.

Jeg synes blant annet Stine Sofies stiftelse gjør en fantastisk jobb i saken for en barndom uten vold og seksuelle overgrep.

Så det jeg kanskje vil frem til her er at veien for å bli helt hel etter overgrep og traumer er ofte ikke en strak vei, det går frem og tilbake, opp og ned, en fartsdump her og et hull i veien der. Men så lenge man fortsetter å jobbe, så går det fremover, men det kan storme hardt underveis, og det kan føles som man stopper opp eller bare snegler avgårde, men husk….skilpadden kom i mål før haren.

~Olivia~

Svar på første spørsmål, å fortelle om overgrep

I forrige innlegg så åpnet jeg for at lesere kan stille spørsmål eller komme med forslag til tema jeg kan skrive om.
Jeg fikk ikke så mange, men jeg fikk noen veldig gode spørsmål. Og her kommer svar på første spørsmål.

Odyne spurte:

Har du noen gang fortalt noen om overgrepene? Altså, ikke bare at det har skjedd overgrep, men hvor/når/hvordan og slike detaljer? I såfall, hvordan greide du å fortelle om det og hvordan føltes det å gjøre det? Og hvis du ikke har fortalt, hva er det som gjør at du ikke klarer/ønsker det?

Takk for gode spørsmål Odyne!

Ja jeg har fortalt detaljert om overgrep jeg har opplevd. Dette er noe av det vanskeligste jeg kan prate om og fortelle om. Og det tok tid før jeg greide å sette ord på det. Jeg greide ikke å si ordene til å begynne med. Ikke en gang ordet overgrep greide jeg å si til å begynne med. Jeg sa bare ordet «det» istedet for ordet overgrep.
Så hvordan fikk jeg til å formidle hva jeg har opplevd? Jo helt siden jeg begynte i behandling (flere år før overgrepsbakgrunnen kom frem) så har jeg brukt skriving. Jeg hadde veldig lite ord da jeg begynte i behandling. Jeg var så fastlåst og innestengt i meg selv, og det å sette ord på ting verbalt var vanskelig. Men å sette ord på ting skriftlig, det har alltid vært enklere for meg.
Første gangen jeg fortalte psykologen min (som var den første som fikk vite at jeg hadde vært utsatt for overgrep) om at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, så skrev jeg det i en mail til henne. Jeg skulle til henne noen dager senere. Og fra den timen så startet jobben med å åpne opp for hva jeg hadde opplevd. Jeg brukte tid på å tørre å sette ord på de grusomme opplevelsene. Jeg slet veldig veldig mye med skamfølelsen. Men jeg torde etter hvert å skrive om flashbackene og minnene som kom. Og jeg tegnet en del, og noen av de dissosiative delene i meg tegnet. Så skriving og tegning ble den første måten jeg begynte å fortelle om detaljer fra overgrepene. Etter hvert greide jeg også å sette mer ord på ting verbalt, men det er egentlig fremdeles veldig tøft, og jeg sliter fremdeles med skamfølelsen. Men jeg føler meg også lettet når jeg har fortalt om detaljer, fordi jeg da ikke er så alene om å bære de forferdelige opplevelsene. Og skammen føles ofte mindre når jeg har fått delt det, og da opplever å få tilbakemelding på det. Og gang på gang en forsikring om at det er ikke min skam, det er ikke jeg som har gjort noe galt, det er ikke jeg som skal skamme meg.
Det er hardt å prate om, og noen ganger blir jeg veldig dissosiert når jeg setter ord på detaljer. Dissosiative delpersonligheter kan noen ganger ta over når detaljer kommer frem og det blir veldig følelsesmessig. Men uansett hvor vanskelig og vondt det har vært å prate om, så opplever jeg som regel alltid å føle meg litt lettet etterpå. Jeg har fremdeles en vei å gå ifht å greie å sette ord på ting verbalt, jeg synes ennå det kan være vanskelig å si en del ord høyt. Men da bruker jeg skrivingen når det er nødvendig. Men sammen med psykologen min så greier jeg å si mer og mer. Hun utfordrer meg ofte til å prøve å si ting istedet for å bare skrive, fordi det er terapeutisk mer effektivt og helende å greie å si ting. Det har jeg som sagt opplevd, særlig den følelsen av lettelse etterpå.

Så om noen der ute sliter med å sette ord på det de har vært gjennom, så vil jeg anbefale å prøve å bruke skriving, tegning eller andre uttrykksmåter. Det er lettere å bære tungt,når flere bærer sammen med en.

Håper dette besvarte spørsmålene dine godt 🙂

Jeg fikk som sagt flere spørsmål, fra en annen leser. Noen spørsmål rundt DID og diagnoser. Og jeg kommer til å skrive eget innlegg for de spørsmålene også 🙂

Olivia