Noen ganger…

Generelt så er jeg veldig lite plaget av minner og følelser fra fortida. Men noen ganger så henter det meg likevel inn litt. I dag er en sånn dag. Jeg vet ikke hva som har trigget det,men er litt tøft i dag. Jeg fungerer utad,men det er vondt på innsiden i dag. Og noen ganger føles ikke følelsene helt modne eller helt som mine. Men jeg vet at det bare er en del av det å ha hatt DID. Jeg er frisk nå,men det er jo en del av meg. Selv om mine tidligere indre deler er integrert i meg og jeg eier følelsene og minnene,så kommer det i blant noen sånn «DID snev». Altså at jeg kan føle på noen av de tidligere delene eller følelser/minner som har ligget i deler,men som nå kommer frem i meg. Det er nok en del av prosessen. Det er så mange minner og følelser som tidligere har ligget (vært spaltet bort) i deler og som jeg selv ikke har følt eller kjent på. Veldig mange følelser og minner har jeg bearbeidet,men i blant så kan det dukke opp ting likevel. Tidligere så ble jeg redd når det skjedde,fordi jeg var redd for å bli syk igjen eller gå inn i noe dissosiasjon. Men jeg har lært meg nå at det betyr ikke at jeg blir psyk igjen og jeg dissosierer ikke. Og det er vel nettopp det at jeg ikke dissosierer,som gjør at jeg kjenner så ekstra på det. Jeg vet at dette bare er sånn akkurat nå og at det går over igjen. Jeg må bare stå i det og kjenne på det,og så går det over igjen. Men det er sårt når det er sånn,men det går bra,og det blir bra igjen.

~Olivia~

Her og der, nå og da

 

Det er egentlig mye jeg kunne tenke meg å skrive om her, men det er vanskelig å sortere tankene, og konsentrere seg så innmari lenge av gangen.
Jeg er som sagt inne i en veldig tøff periode for tida. Men jeg tenker ikke at prosessen min går bakover eller feil vei sånn egentlig. For jeg tror det jeg er inne i nå, ikke er til å komme unna, jeg må gjennom det tror jeg. Fordi jeg har nå begynt å ta ting mer innover meg følelsesmessig. Det går mer innover meg hva jeg har vært igjennom, hva jeg har opplevd og hva det har gjort med meg. Og det er på en måte som en sorgreaksjon tror jeg.
Jeg har jo lenge prøvd å ta ting innover meg, og tankemessig så har jeg jo visst hva jeg har vært gjennom og hva jeg har opplevd, men jeg har ikke tatt det skikkelig innover meg følelsesmessig. Jeg har fortrengt følelsene veldig, i mange år. Men nå begynner følelsene virkelig å komme, og det føles innmari vondt. Men det må til for å bli helere tror jeg.
Jeg dissosierer mer, og de dissosiative delene tar mer plass igjen. Men forskjellen er nå at de dissosiative delene i meg prøver å kommunisere mer, iallefall til psykologen min. Det har blitt tegnet og skrevet mer igjen når noen av delene har vært fremme. Disse tegningene har jeg tatt med til psykologen. Jeg synes det er vanskelig å se på de, iallefall alene.

Det føles som om det er mye følelser fra fortida som blander seg inn i nåtida. Og med de følelsene og de dissosiative delene så er det ikke så rart at det blir kaotisk og vanskelig. Eller at jeg føler meg veldig delt og lite hel. Det er ikke lett å være både i slutten av 20 årene og 7 år på samme tid.

Jeg føler ikke at jeg henger sammen med meg selv, det er som om jeg både går foran og bak meg selv. Jeg løper fra meg selv,samtidig som jeg henger etter meg selv.
Så jeg håper at jeg etter hvert blir mer samlet, det er det vi jobber med for tida.
Jeg og psykologen har også vært på forvernsamtale på døgnavd, og vi fikk lagt en god plan for et opphold der. Jeg skulle få plass så raskt dem fikk åpning for det. Og det er planlagt en innleggelse på 4 uker. Jeg synes det er greit å ha litt rammer på tid og sånn akkurat nå. Slik at jeg har noe å forholde meg til, forutsigbarhet!

Olivia