Svar på tilsendte spørsmål om bl.a DID og behandling

Jeg fikk noen gode spørsmål fra Iamstillhere88 og her kommer det svar på de.

Jeg lurer på hvordan det går med deg for tiden?

Hvor lenge er det siden du fikk DID diagnosen? Var det flere disgnoser du fikk før den? Før de skjønte at det var DID mener jeg? Hvor lenge har du gått i behandling og hva slags behandlingsopplegg har du deltatt i?

Takk for gode spørsmål Iamstillhere88

Tror jeg tar spørsmålene om DID først.
Jeg er litt usikker på akkurat når DID diagnosen ble satt på papiret. For jeg hadde i en lang periode diagnosen Kompleks PTSD med symptomer på DID. Men jeg tror det ble klart at DID var den korrekte diagnosen i fjor tror jeg. Det har tatt tid å sette diagnosen. Det er ingen enkel diagnose å sette, det er vel en del kriterier. Vi har brukt lang tid på å finne ut av delene. Det tok tid før psykologen min opplevde at delene virkelig dukket opp i timer. Men når jeg har vært innlagt så har deler vært mer synlig for de i hjelpeapparatet også. Pga da blir man sett hele døgnet og ikke bare i en time i løpet av dagen.
Det har tatt tid å bli kjent med delene, det er noe jeg fremdeles jobber med. Jeg begynte å bli så smått klar over delene i 2006 eller 2007 tror jeg. Men den gangen visste jeg ikke hva de var, jeg skjønte ikke hva det var som foregikk på innsiden. Hvem som tegnet og skrev fremmede ting i dagboken min. Hvem som stjal tid i løpet av dagen, og hva som gjorde at jeg hadde vært så annerledes i følge andre, og hvorfor jeg møtte folk jeg ikke kjente, men som tydeligvis kjente igjen meg.

Jeg har har og har hatt flere diagnoser før jeg fikk DID diagnosen.

Diagnoser som ble vurdert/satt i løpet av årene før det ble klart at det er DID jeg har, er bl.a:

Kompleks PTSD med symptomer på DID (DID diagnosen overtok for denne)
Vedvarende personlighetsendring etter katastrofale hendelser (fjernet fra diagnoselisten min)
Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(fjernet fra diagnoseliste min)
Diverse angst og depresjonsdiagnoser.
Mulig det har vært flere diagnoser som har vært vurdert som jeg ikke vet om.

I tillegg til DID diagnosen, så har jeg vel pr. i dag
tilbakevendende depressiv lidelse
atypisk bulimi/bulimi (usikker på hva som står i papirene)
tvangslidelse
Usikker på om kompleks PTSD egentlig står lenger,siden DID egentlig overtar for den diagnosen
Usikker på om det står noen angstdiagnose,siden angsten inngår i traumediagnosen

Jeg har gått i behandling i ganske mange år. Jeg begynte i behandling på BUP i 2001, altså for 13 år siden. Da jeg var 18 år ble jeg overført til voksenpsykiatrien og til psykologen som jeg fremdeles har den dag i dag. Det tok 5 år før overgrepsbakgrunnen kom til overflaten, altså i 2006.

Jeg har vært gjennom ulike typer behandlingsopplegg.
-Først og fremst er det jo samtalene med psykologen min. Vi jobber både med traumer og andre symptomer/ting jeg strever med, som f.eks tvangstanker/handlinger, spiseforstyrrelse,selvskading,angst osv. Men alt henger sammen med traumene/senskader av traumene.
-Jeg har hatt en del innleggelser på psykiatrisk avd (DPS,psykiatrisk sykehusavd, akuttpsykiatrisk avd)
-jeg har har hatt flere innleggelser ved traumeavd. Med intensiv traumebehandling i gruppe.(med bl.a psykodrama, selvhevdelsesgruppe, kreativ gruppe,bevegelsesgruppe/kroppsbevissthetsgruppe)
-Jeg har prøvd DBT (dialektisk atferdsterapi)- men det passet ikke meg
-Jeg har vært borti metakognitiv behandling-det passet heller ikke meg
-Angstgruppe
-Annen gruppebehandling (en oppfølgingsgruppe hvor vi hadde til felles at vi hadde vært innlagt)
-Stabiliseringsgruppe for mennesker med relasjonstraumer
-kognitiv terapi
-psykomotorisk fysioterapi

For meg er det samtalene med psykologen min som har vært og er den viktigste biten i behandlingen min. Men jeg har også god erfaring med psykomotorisk fysioterapi, iallefall nå som jeg går til en fysioterapeut jeg virkelig føler passer meg.
Stabiliseringsgruppa var også veldig bra, men den gikk bare over 3 mnd da.
Oppholdene på traumeavd har vært veldig viktig i behandlingen, og det er snakk om å søke inn på en annen traumeavd, siden den jeg har vært på, er blitt nedlagt.
Innleggelser i psykiatrien ved behov har vært viktig også.

Hvordan har jeg det for tiden?
Det går litt opp og ned. Men jeg har hatt det litt tøft igjen nå en periode. Mye har skjedd i livet mitt siden i vår.
Jeg jobber en del ifht DID’n og delene og det er tøffe ting. I det siste så har jeg strevd mer med flashbacks igjen, og det er en del aktivitet i de dissosiative personlighetsdelene. Så jeg føler meg en del splitta og delt for tida. Men jeg jobber med det. Jeg er ikke så innmari deprimert da heldigvis. Men har en del angst.
Det er nok delpersonene som preger mye av hverdagen min for tida, pluss flashbackene. Jeg strever med både kroppslige flashbacks (kjenner ting som har skjedd på kroppen) og flashbacks i form av bilder og minnefilmer som går gjennom hodet. Samt at jeg strever veldig med natt og søvn.
Jeg har hatt det både bedre og verre før. Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan. Jobber med å forsone meg med hva jeg har vært gjennom, og det å nærme meg de dissosiative delene som jeg ofte føler meg kjempe redd for å bli kjent med. Jobber med å finne ut av hva som ligger i delene. Og jeg håper å en dag føle at jeg greier å få delene mer integrert i meg. Sånn at jeg kan føle meg mer hel.

Håper dette besvarte spørsmålene dine greit 🙂

Olivia

Reklamer

DID prat og ferietid

Det er så vanskelig å finne ordene, formulere og beskrive. Å få tak i hva som skjer på innsiden er vanskelig,fordi det er så mye, og jeg blir holdt litt utenfor innsiden. Ofte pleier jeg å si at det å leve med delpersonlighetene mine på innsiden,er som å ha med seg en gruppe bestående av både noen barnehagebarn, noen skolebarn, et par ungdommer og noen unge voksne og en ekstra vikar personlighet. Og flere av disse er veldig forskjellige fra hverandre. Alle har hver sine behov, hver sine måter å være på, hver sine egne måter å reagere på og oppføre seg på.  Noen er små og veldig redde, har opplevd vonde ting og har stort behov for trygghet, noen er helt stille og rører seg knapt, noen prater,noen er glade og sorgfrie fordi de ikke har opplevd noe vondt (ikke vært tilstede når vonde ting har skjedd), en er tenåring og veldig sint og selvdestruktiv,mens

(google)

(google)

en annen er perfeksjonist, rastløs, nervøs,snill pike og kontrollfrik. En annen er sosial,glad i mennesker og fornøyd med ting. De små liker leker og barneting, mens de eldre delene har helt andre interesser og kan ikke fordra barneting. Når alle disse ulike delpersonlighetene lever i samme kropp,så er det ikke så rart at det blir kaos.  Og nå i ferietiden hvor veldig trygge personer har ferie, så trigges noen av delene litt ekstra. Særlig det at psykologen min har ferie er vanskelig. Jeg synes det er tøft at hun har ferie, for jeg føler meg veldig alene med delene. Hun er den eneste jeg greier å snakke med om delene, og den eneste som en del av delene faktisk ser på som en trygg person og som en del av dem har fått tillit til. Det virker som om særlig de små delene føler seg veldig forlatt, og skjønner ikke konseptet med ferie, de tror de er blitt forlatt av henne. Og det viser seg i ting som blant annet blir formidlet på ark fra delene. I går satt jeg å skrev i dagboken min, og midt i skrivinga så switchet jeg, og plutselig var det to andre deler som også hadde formidlet seg før jeg kom tilbake i meg selv igjen.
Noen av de små delene har det med å tegne, en del tegninger handler om vonde ting som skjedde i fortiden, mens noen tegninger er mer hyggelige tegninger av blomster og dyr og slikt.  Noen ganger er det flere deler som har vært fremme og tegnet og noen har tegnet eller skrevet på samme arket som noen andre før dem har tegnet/skrevet på,men for det meste har de tegnet på hver sine ark. Men jeg har sett litt tendenser til at det virker som om hvis en av delene har tegnet noe fælt, så er det en annen del som kommer å tegner noe hyggeligere. Jeg tenker at det kan være fordi den «glade og sorgfrie» delen har som oppgave å holde på den barnlige gleden og uskylden oppi det vonde som skjedde. Den delen kunne ta over og være «vanlig» barn og leke seg, når jeg eller en annen del av meg nettopp hadde opplevd overgrep. Og at denne delen fremdeles prøver å gjøre jobben sin.  Delene skjønner ikke dette med at det er en annen tid nå. Delene lever i fortiden. Dvs jeg/meg og den andre ANP’en i meg lever i nåtiden da.
Som sagt, ikke så rart det kan bli kaotisk. Og jeg blir ofte veldig sliten når delene er veldig aktive og det blir en del switching (dissosiasjon/annen del overtar).

Jeg merker behovet for traumeenheten, og hvor ufattelig trasig det er at de er blitt nedlagt. Særlig nå når de skulle ha startet på igjen etter sommerferien, og at det kunne vært mulighet for å få et pusteromsopphold der (kortidsopphold, inntil 2 uker, for de som tidligere hadde vært på hovedopphold, et tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å få plass). Spesielt nå når psykologen min har ferie, psyk.sykepleier i kommunen har ferie,kontakten på psyk.dagsenter har ferie, og psyk.fyisoterapeut har fri en uke, og dps døgnavd er sommerstengt i 4 uker……og den andre døgnavd er ikke noe alternativ pga tilknytning til noen som jobber der. Så hva står man igjen med da….joda akutt ambulantteam… med sannsynligvis vilt fremmede personer som kan komme å prate litt med en….det fungerer dårlig for min del med mine relasjonstraumer og vansker med å ha tillit til/stole på folk. Og enda verre ifht delene som overhodet ikke stoler på folk, og lett kan bli redde av fremmede. Undrer meg på om de som la ned traumeavdelingen overhodet har tenkt noe på oss som har det slik? Jeg burde kanskje ringe de og spørre hva slags hjelp de kan gi meg,siden de la ned traumeavdelingen, samt har bestemt at dps døgnavdeling skal ha sommerstengt for første gang.  DID tar ikke ferie, det år ikke an å sommerstenge senskadene etter overgrep. DID,PTSD og andre lidelser tar ikke ferie fordi om det er sommer, så hvor

(google)

(google)

er logikken i å sommerstenge hjelpetilbudene? Behovet er jo akkurat like stort, om ikke større også, pga at så mange i hjelpeapparatet i rundt en tar ferie og det gjør det ofte vanskeligere.  Og det blir jo da til at man går å strever mer alene og kanskje må familie og venner ta mer ansvar og hjelpe til mye mer. Og det er ikke alltid så godt å føle at man belaster familie og venner ekstra  heller. Familie og venner er familie og venner, de er ikke terapeuter. Og det er jo ofte at familie og venner ikke forstår alt heller. Og så er det jo dessverre ikke alle som har så mye familie eller nettverk rundt seg heller. Jeg er evig glad i familien min og vennene mine. Hadde det ikke vært for dem, særlig mamma og noen nære venner, så hadde det vært mye vanskeligere i denne ferien. Jeg har vært en del hjemme hos mamma i ferien, så har tilbringt en del  tid med familien,og det har hjulpet på en del. Men nå har mamma og de begynt på jobb igjen, jeg er hjemme hos meg selv igjen, og venter liksom på at sommerferietida skal bli ferdig. Sliten av ferietid, fordi det er ekstra krevende å være så mye mer alene med delene og vanskelige traumereaksjoner. Og det bygger seg opp et følelsesmessig trykk på innsida,når det går lenge uten psykologtime. Hjalp på litt at den psykomotoriske fysioterapeuten var på jobb igjen denne uka, men dessverre så er hun ikke på jobb neste uke, det er heller ingen av de andre i teamet.  Men har litt venne og familieplaner da.
Jeg fikk også en huskelapp av psykologen min før hun gikk på ferie, og jeg prøver å bruke den. Den minner meg på ting som er lurt å gjøre som hjelper litt på.
Jeg prøver å være en del ute og aktiv,for det hjelper på psyken en del. Og vi har jo hatt så fint vær i sommer, kan ikke huske sist det var så fint vær så lenge sammenhengende!! Så i år har jeg faktisk vært på stranda flere ganger 🙂 og det er det flere år siden sist.

Olivia