Hei jeg er Olivia, jeg er nå en dame i 30 årene, men jeg startet denne bloggen i 2010,mens jeg var i 20 årene og mens jeg strevde mye psykisk. Bloggen har blitt endret litt gjennom årene, og veldig mange av innleggene fra psykdomsårene er blitt tatt bort,fordi jeg følte jeg trengte å gjøre det litt for min egen del. Selv om jeg tror mange av innleggene nok var til hjelp for andre. Men kanskje vil jeg etter hvert reposte noen, for å se litt tilbake på ting.
For de som ikke kjenner meg så er jeg bare en helt vanlig jente,men de som kjenner meg vet at jeg har en del i bagasjen, jeg har opplevd en del vonde ting i livet,jeg ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og det gjorde en del med meg, Jeg har strevd mye med senskadene som følge av traumene. Jeg hadde diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID,som tidligere ble kalt multipper personlighetsforstyrrelse), samt tilbakevendende depresjon og mye angst. Jeg hadde også bulimi og jeg selvskadet i mange år. Men rundt 2014-2015 så begynte jeg å tilfriskne, etter å ha vært i behandling siden 2001. Traumene kom ikke frem i lyset før i 2006. Jeg trappet gradvis ned på tilbud og kontakt i psykiatrien fra 2015. etter 2017 så hadde jeg kun psykologen min igjen. Og på høsten 2019 så avsluttet jeg og psykologen min behandlingskontakten, etter 16 års samarbeid. (for min del da 18 års psykologbehandling) Fordi jeg er blitt frisk. Men jeg har litt restsymptomer,som jeg nok må leve med,(skal skrive et eget innlegg om dette etter hvert) men disse lever jeg bra med, og jeg lever nå en ganske så normal hverdag.
Jeg har når jeg skriver dette, nettopp tatt opp bloggingen igjen etter nesten 4 års pause. Så jeg vil nok gjøre om litt på bloggen etter hvert. Fra å skrive om hverdagen med alt jeg strevde med, så vil den nok omhandle mer om hvordan det har vært, hvordan jeg ser tilbake på alle årene jeg strevde, behandlingen, hva som hjalp og ikke hjalp og det å bli frisk, og få det bra. Jeg ønsker å gi håp til de som strever, gi håp om at det er mulig å få det bedre, selv om man kan føle at det er umulig. Jeg ønsker å gi andre mer innsikt, og forståelse, og et innblikk bak masken som så mange setter på seg.
Er det noe du lurer på så enten skriv en kommentar i bloggen eller send en mail til olivia85@hotmail.no EDIT: Jeg kommer meg ikke inn på mailen min for tida, da jeg har mistet passordet, men jobber med å få ordnet det!
Bak masken til Olivia 
Ser vi har en del likt ut i fra presentasjonen. Takk for kommentar på innlegget mitt. Skal følge bloggen din.
Ha en fin natt, håper du får sove noe. Og at det er mareritt-fritt.. Klem
Hei du! 🙂
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, vondt å lese, og trist at du måtte gå gjennom det du gjorde. Det er likevel «godt» å vite at man ikke er alene, at vi er flere. Jeg har selv opplevd mye i livet mitt, som jeg blogger om. Jeg kommer til å kikke innom her igjen, ønsker deg alt godt videre. Klem! 🙂
hei på deg, takk for kommentar. Vondt å høre at du har opplevd vonde ting i livet ditt også, skal se innom bloggen din jeg også 🙂 jeg har vært litt lite i bloggverden noen dager,men håper å bli flinkere igjen 😉
ja det å kunne kjenne seg igjen i andre er godt selv om man selvsagt ikke ønsker at andre skal ha det slik heller,men som du skriver det er godt å vite at man ikke er alene om ting.
*klem tilbake*
kjenner meg igjen i mye av det du skriver. jeg har også blitt utsatt for seksuelle overgrep, og sliter nå med masse rart.
håper ting blir bedre for deg, og at du får den hjelpen du trenger 🙂
takk for det Tonje!! leit å høre at du også har blitt utsatt for seksuelle overgrep, håper du får hjelp til å bearbeide det!! Sender deg mange gode tanker!!
❤
Hei..kjenner meg igjen i det du skriver, har selv vært utsatt for seksuelle overgrep + vold, og syns du er tøff som blogger om dette…jeg blogger selv, men har ikke helt turt å blogge om det jeg har vært utsatt for…har en del diagnoser som er ganske like som dine, er mest de jeg blogger om, utfordringene rundt det samt hverdagen min…
Vit at du ikke er alene 🙂 *Klem*
Vondt å høre at du har opplevd det kjære deg, det er vonde og vanskelige opplevelser og det er tøft. En grunn til at jeg blogger om det er nettopp det at jeg håper det kan være til hjelp for andre som har vært utsatt for det.
Flott at du blogger om hverdagen din og ifht psyken din da, håper det er til hjelp for deg, jeg skal forresten endre på adressa til bloggen din på blogglisten min 🙂
klemmer ❤
Kom tilfeldigvis over bloggen din,
håper du får det bedre til tross for
en vond fortid
❤
hei du, takk for det!
Joda det går fremover 🙂 men ting tar tid,men er på rett vei 🙂
❤
Det er tøft å lese det du skriver, og at du tør å skrive. Kjenner meg igjen, men har kanskje ikke kommet så langt i prosessen som deg… Kan jeg spørre om noe?
Hvordan var det å starte å «bli hel»? Hvordan var det å starte behandlinger? Har du hatt kontakt med SMI, hvordan var det?
Takk, hvis du svarer. Hvis du ikke vil svare så skjønner jeg det. 🙂
Gode tanker fra meg.
hei Overkommer 🙂
fint at du stiller spørsmål, skal prøve å svare så godt jeg kan 🙂
Hvordan det var å starte å bli hel? Det er litt vanskelig å svare på fordi det var ikke slik at jeg en dag våknet og tenkte at nå skal jeg starte på det å bli hel. Det er en prosess, og jeg har gått en lang vei, og jeg har mye jeg fremdeles må bearbeide og jobbe på den veien for å bli hel. Det litt som at veien har blitt til imens vi har jobbet. Det tok 5 år i behandling før overgrepsbakgrunnen min kom frem. 5 år før jeg greide å sette noe som helst ord på det. Men da jeg endelig greide å begynne å dele om det så var det innmari tøft,men også veldig godt fordi jeg slapp å gå med det alene. Det er jo tøft å jobbe med traumene, og for meg har det vært helt avgjørende at jeg har en god og trygg relasjon til psykologen min, og at jeg får bruke god tid. Jeg jo også vært gjennom forskjellige typer behandling, både poliklinisk og innleggelser. Jeg har trengt begge deler, før traumene kom frem så var det jo mest fokus på symptomene jeg hadde som angst,depresjon,tvang,selvskading og spiseforstyrrelser. Etter overgrepene kom opp så er det de som har vært mest fokusert på, samt det å jobbe med de dissosierte delene. Det er først de i de siste 3-4 årene at jeg har skjønt at jeg må jobbe med de dissosierte delene også for å greie å bli hel,jeg har fått erfare at å jobbe med minnene og det å samtidig prøve å få kommunikasjon med delene gjør at jeg føler meg mer hel og ikke så oppdelt og det er godt å føle på at jeg kan bli hel, selv om jeg har en del igjen å jobbe med på det. I perioder har jeg vært redd for å ikke bli hel eller greie dette,men da har heldigvis psykologen min og andre behandlere og hjelpere hjulpet meg å holde på troen og håpet. Det er hardt arbeid,men det er verdt det!! Ja jeg har hatt kontakt med SMI siden 2006 og for meg så har det vært en veldig god støtte 🙂
Håper dette var litt til hjelp!!
Gode tanker sendes til deg 🙂
Oi, her kjente jeg meg så godt igjen at jeg ikke vet om jeg ble skremt eller «glad»…. «Glad» for å ha funnet noen som faktisk har det litt som meg! Mye av det du skriver kunne likegjerne vært meg. Kommer til å følge bloggen din fremover =) Synes du er kjempetøff som blogger om dette, og ikke minst så flink du er å skrive!!
Kjære Silje. tusen takk for gode ord. Jeg skjønner hva du mener med å føle seg både skremt og glad for å kjenne seg igjen i noen andre. Det er godt å vite at man ikke er alene, samtidig som man så klart ikke ønsker at andre skal slite slik vi gjør. Men dessverre så er vi mange som strever med det vi gjør.
Hyggelig at du vil følge bloggen min da 🙂
Gode tanker til deg, stå på, husk du er verdifull 🙂 ❤
Jeg har også jobbet med det å bli et helt menneske. Men jeg fikk en stor sorgfølelse da det ble snakk om å “fjerne” delpersonene mine som i tider er mine eneste venner. Høres litt søkt ut, men slik oppfattet jeg det. Sammen med traumeteamet mitt ble vi enig om å først prøve å ta bort en av dem, og at jeg skulle bli vant med at den prsonligheten var borte. Dette har tatt veldig lang tid, og jeg har, sammen med teamet, valgt å beholde et par av dem. For nå. Jeg prøvde også EMDR noen ganger, men pga retrumatisering måtte jeg slutte. Nå går det litt opp og ned……mest opp. Det er en god stund siden jeg var innlagt på lukket avdeling, og har planer om å komme meg videre i livet. Lykke til alle som har kommentert her 🙂 Hilsen Kari
Hei Kari 🙂 takk for at du deler dine erfaringer 🙂 det har aldri vært snakk om å fjerne noen av mine delpersoner. Det blir for min del også helt feil,og jeg tror egentlig ikke at man kan fjerne de på en måte. Men at delpersonene heller kan bli mer en del av en. Slik er det for meg iallefall,at jeg og delene i meg må bli mer som ett forhåpentligvis etter hvert. Altså at delene blir integrert i meg. Jeg tror delene alltid vil være i meg,men at det er jeg-hoveddelen meg som blir den som har styringen 🙂
Skjønner at det går opp og ned for deg,det gjør det nok for alle i større eller mindre grad. Men veldig bra at det er mest opp da 🙂 stå på,dette greier du 🙂
Hilsen
Olivia