Frem og tilbake, og tilbake og frem…

Etter 18 år i behandling, hvorav traumene var kjent i behandlingen i 13 år, så trodde jeg at jeg hadde fått plassert og bearbeidet de nok til at de ikke lenger var noe sentralt problem.

Vel…etter 2 år utenfor behandlingssystemet, hvor jeg egentlig hadde det ganske greit, 2 år med ganske så vanlig hverdag, hvor traumene ikke plaget meg noe spesielt, hvor jeg levde veldig fint med fortiden min, og uenighet om fordeling av husarbeid kanskje var det største «problemet».
Men så på senhøsten 2020,rett før jul i grunn, så var det noe som endret seg, jeg begynte å føle noe jeg ikke følte var greit. Jeg greide ikke helt å få taket på hva det var. En liten stund etter jul, så satt jeg på jobb og det kom over meg, jeg følte meg….misbrukt, en helt enorm følelse av å være misbrukt. Det var det jeg hadde gått å følt på i flere uker, men hadde ikke helt fått taket i hva slags følelse det var. Minner fra fortiden hadde kommet å gått mye mer enn de hadde gjort også på noen år. Prøvde å riste av meg hele greia, tenkte det bare var en sånn typisk greie at ting kom litt tilbake for så å gå over igjen, det er jo sånn innimellom. Men det gikk liksom ikke over, følelsene og minnene ble liksom bare sterkere. Følte mer og mer på misbrukt følelsen, og når jeg i tillegg merket at jeg begynte å bli litt underaktivert, og nesten litt utkoblet innimellom, så kjente jeg at dette må jeg få gjort noe med. For nå begynte det å plage meg mer enn jeg syntes var greit og det forstyrret hverdagen min mer og mer.
Jeg tok kontakt med den tidligere psykologen min, og fikk sendt henne noe jeg hadde skrevet om det jeg gikk å følte på. Hun skjønte dette ikke var greit for meg og at jeg trengte litt hjelp. Så vi ble enige om at jeg skulle få fastlegen til å sende en henvisning til henne så jeg kunne få noen timer til henne. Og 5 uker etterpå så hadde jeg første time på litt over 2 år. Og underveis i den tida så begynte jeg å skjønne hva som hadde vært triggeren min denne gangen, en trigger jeg ikke hadde tenkt over at kunne komme, men som samtidig er en veldig naturlig trigger, men man kan ikke alltid forutse hva man blir trigget av.

Jeg har tenkt at det kan komme triggere og jeg har som regel taklet det ganske greit,men denne gangen er det annerledes, det har satt i gang veldig mye og det har stressa meg en del. Men litt etter litt nå så har jeg innsett at dette er nok en del av prosessen med å bli helt hel.
PTSD diagnosen kom på papiret igjen, og jeg strever med mye flashbacks og minner, og ikke minst FØLELSER. Jeg står i alt som er trigget uten å dissosiere denne gangen, og det er forskjellen, jeg bokstavlig talt kjenner på alt, på en helt annen måte enn før. Og som psykologen min sa så fint i går: «Det er kanskje først nå når du er tryggere i livet og mer voksen at du har sjanse til å bearbeide dette» Og det tror jeg hun har veldig rett i.
Men det er beintøft, og jeg skjønner hvorfor jeg dissosierte så mye i så mange år, hvorfor jeg utviklet DID, og hvorfor det har tatt så mange år og hvorfor jeg fremdeles har litt jobb å gjøre. Men jeg ser nå at jeg er kommet et steg opp i prosessen, selv om jeg først tenkte at dette var et tilbakesteg. Men skjønner nå at dette egentlig er fremskritt. Det er bare tøft å stå i, men ser det må til.

Men jeg står i alt på en helt annen måte, jeg dissosierer ikke selv om vi prater om veldig tøffe ting,jeg sliter litt (mye) med å prate om de detaljerte tingene, men jeg prøver, jeg får fort flashbacks, særlig kroppslige flashbacks er fremtredende for tida. Kroppen husker. Jeg står i alt det som var splittet bort i de indre delene mine før, men jeg er sterk nok og trygg nok til å stå i det selv nå, delene er integrerte i meg. Men jeg er evig takknemlig for den jobben de delene gjorde for meg i så mange år.

Jeg undrer meg over om overgripere skjønner hva de gjør med livet til de som de utsetter for overgrep? Hvor mye det påvirker, hvor ødeleggende det er, og hvor mye jobb vi må gjøre for å bearbeide det?

Jeg synes det er fint at det blir satt mer fokus på å gi overgripere behandling, for det trengs. Men jeg synes det er enda viktigere at det blir satt fokus på forebygging og tidlig avdekking av overgrep. Jeg skulle ønske noen hadde skjønt at jeg ble utsatt for overgrep når jeg var barn og stoppet det. Men det var ingen som skjønte det dessverre. Derfor er jeg veldig opptatt av at barn trenger å lære hva som ikke er greit ifht kropp og hvilke hemmeligheter man ikke skal bære på.

Jeg synes blant annet Stine Sofies stiftelse gjør en fantastisk jobb i saken for en barndom uten vold og seksuelle overgrep.

Så det jeg kanskje vil frem til her er at veien for å bli helt hel etter overgrep og traumer er ofte ikke en strak vei, det går frem og tilbake, opp og ned, en fartsdump her og et hull i veien der. Men så lenge man fortsetter å jobbe, så går det fremover, men det kan storme hardt underveis, og det kan føles som man stopper opp eller bare snegler avgårde, men husk….skilpadden kom i mål før haren.

~Olivia~

Heisann!

Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!!  Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt,  skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉

Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.

Olivia

Sliten av angstmonsteret

Er så forbanna sliten av angst og engstelse 😦  *blæææh* Utslitt rett og slett.

(google)

Veldig rastløs for tida også, mye på farten. For med en gang jeg prøver å slappe av så angriper angstmonsteret. Jeg trenger en pause snart, det er søkt om et stabiliseringsopphold på dps døgnavd, men det er rimelig full der, så det vil ta tid. Lei. *prøve å holde ut*.

Lite fornuftig å komme med egentlig.

Olivia