DID prat og ferietid

Det er så vanskelig å finne ordene, formulere og beskrive. Å få tak i hva som skjer på innsiden er vanskelig,fordi det er så mye, og jeg blir holdt litt utenfor innsiden. Ofte pleier jeg å si at det å leve med delpersonlighetene mine på innsiden,er som å ha med seg en gruppe bestående av både noen barnehagebarn, noen skolebarn, et par ungdommer og noen unge voksne og en ekstra vikar personlighet. Og flere av disse er veldig forskjellige fra hverandre. Alle har hver sine behov, hver sine måter å være på, hver sine egne måter å reagere på og oppføre seg på.  Noen er små og veldig redde, har opplevd vonde ting og har stort behov for trygghet, noen er helt stille og rører seg knapt, noen prater,noen er glade og sorgfrie fordi de ikke har opplevd noe vondt (ikke vært tilstede når vonde ting har skjedd), en er tenåring og veldig sint og selvdestruktiv,mens

(google)

en annen er perfeksjonist, rastløs, nervøs,snill pike og kontrollfrik. En annen er sosial,glad i mennesker og fornøyd med ting. De små liker leker og barneting, mens de eldre delene har helt andre interesser og kan ikke fordra barneting. Når alle disse ulike delpersonlighetene lever i samme kropp,så er det ikke så rart at det blir kaos.  Og nå i ferietiden hvor veldig trygge personer har ferie, så trigges noen av delene litt ekstra. Særlig det at psykologen min har ferie er vanskelig. Jeg synes det er tøft at hun har ferie, for jeg føler meg veldig alene med delene. Hun er den eneste jeg greier å snakke med om delene, og den eneste som en del av delene faktisk ser på som en trygg person og som en del av dem har fått tillit til. Det virker som om særlig de små delene føler seg veldig forlatt, og skjønner ikke konseptet med ferie, de tror de er blitt forlatt av henne. Og det viser seg i ting som blant annet blir formidlet på ark fra delene. I går satt jeg å skrev i dagboken min, og midt i skrivinga så switchet jeg, og plutselig var det to andre deler som også hadde formidlet seg før jeg kom tilbake i meg selv igjen.
Noen av de små delene har det med å tegne, en del tegninger handler om vonde ting som skjedde i fortiden, mens noen tegninger er mer hyggelige tegninger av blomster og dyr og slikt.  Noen ganger er det flere deler som har vært fremme og tegnet og noen har tegnet eller skrevet på samme arket som noen andre før dem har tegnet/skrevet på,men for det meste har de tegnet på hver sine ark. Men jeg har sett litt tendenser til at det virker som om hvis en av delene har tegnet noe fælt, så er det en annen del som kommer å tegner noe hyggeligere. Jeg tenker at det kan være fordi den «glade og sorgfrie» delen har som oppgave å holde på den barnlige gleden og uskylden oppi det vonde som skjedde. Den delen kunne ta over og være «vanlig» barn og leke seg, når jeg eller en annen del av meg nettopp hadde opplevd overgrep. Og at denne delen fremdeles prøver å gjøre jobben sin.  Delene skjønner ikke dette med at det er en annen tid nå. Delene lever i fortiden. Dvs jeg/meg og den andre ANP’en i meg lever i nåtiden da.
Som sagt, ikke så rart det kan bli kaotisk. Og jeg blir ofte veldig sliten når delene er veldig aktive og det blir en del switching (dissosiasjon/annen del overtar).

Jeg merker behovet for traumeenheten, og hvor ufattelig trasig det er at de er blitt nedlagt. Særlig nå når de skulle ha startet på igjen etter sommerferien, og at det kunne vært mulighet for å få et pusteromsopphold der (kortidsopphold, inntil 2 uker, for de som tidligere hadde vært på hovedopphold, et tilbud hvor man ikke trengte henvisning for å få plass). Spesielt nå når psykologen min har ferie, psyk.sykepleier i kommunen har ferie,kontakten på psyk.dagsenter har ferie, og psyk.fyisoterapeut har fri en uke, og dps døgnavd er sommerstengt i 4 uker……og den andre døgnavd er ikke noe alternativ pga tilknytning til noen som jobber der. Så hva står man igjen med da….joda akutt ambulantteam… med sannsynligvis vilt fremmede personer som kan komme å prate litt med en….det fungerer dårlig for min del med mine relasjonstraumer og vansker med å ha tillit til/stole på folk. Og enda verre ifht delene som overhodet ikke stoler på folk, og lett kan bli redde av fremmede. Undrer meg på om de som la ned traumeavdelingen overhodet har tenkt noe på oss som har det slik? Jeg burde kanskje ringe de og spørre hva slags hjelp de kan gi meg,siden de la ned traumeavdelingen, samt har bestemt at dps døgnavdeling skal ha sommerstengt for første gang.  DID tar ikke ferie, det år ikke an å sommerstenge senskadene etter overgrep. DID,PTSD og andre lidelser tar ikke ferie fordi om det er sommer, så hvor

(google)

er logikken i å sommerstenge hjelpetilbudene? Behovet er jo akkurat like stort, om ikke større også, pga at så mange i hjelpeapparatet i rundt en tar ferie og det gjør det ofte vanskeligere.  Og det blir jo da til at man går å strever mer alene og kanskje må familie og venner ta mer ansvar og hjelpe til mye mer. Og det er ikke alltid så godt å føle at man belaster familie og venner ekstra  heller. Familie og venner er familie og venner, de er ikke terapeuter. Og det er jo ofte at familie og venner ikke forstår alt heller. Og så er det jo dessverre ikke alle som har så mye familie eller nettverk rundt seg heller. Jeg er evig glad i familien min og vennene mine. Hadde det ikke vært for dem, særlig mamma og noen nære venner, så hadde det vært mye vanskeligere i denne ferien. Jeg har vært en del hjemme hos mamma i ferien, så har tilbringt en del  tid med familien,og det har hjulpet på en del. Men nå har mamma og de begynt på jobb igjen, jeg er hjemme hos meg selv igjen, og venter liksom på at sommerferietida skal bli ferdig. Sliten av ferietid, fordi det er ekstra krevende å være så mye mer alene med delene og vanskelige traumereaksjoner. Og det bygger seg opp et følelsesmessig trykk på innsida,når det går lenge uten psykologtime. Hjalp på litt at den psykomotoriske fysioterapeuten var på jobb igjen denne uka, men dessverre så er hun ikke på jobb neste uke, det er heller ingen av de andre i teamet.  Men har litt venne og familieplaner da.
Jeg fikk også en huskelapp av psykologen min før hun gikk på ferie, og jeg prøver å bruke den. Den minner meg på ting som er lurt å gjøre som hjelper litt på.
Jeg prøver å være en del ute og aktiv,for det hjelper på psyken en del. Og vi har jo hatt så fint vær i sommer, kan ikke huske sist det var så fint vær så lenge sammenhengende!! Så i år har jeg faktisk vært på stranda flere ganger 🙂 og det er det flere år siden sist.

Olivia