Nå er det lenge siden jeg har postet noe her. Bloggen er ikke glemt av meg, men den har ikke vært prioritert rett og slett. Og det er egentlig positivt,for hverdagen min har mye innhold, og jeg bruker mye mindre tid online enn før 🙂 Jeg har det fortsatt veldig bra, 2015 var for meg et utrolig flott år, et år med tilfriskning. Jeg og kjæresten er blitt samboere, og jeg har med dette også fått bonusbarn,så man kan si at hverdagen har blitt veldig forandret, i en veldig positiv retning. Psykisk så er jeg friskere enn jeg noen gang, og jeg har nettopp blitt ferdig med å trappe ned på den faste medisinen som jeg har gått på siden 2008. Jeg er medisinfri for første gang siden 2002 😀 Dvs jeg har en beroligende medisin jeg kan ta ved behov da. Men sluttet på all fastmedisin, og så lang føles det utrolig godt 🙂 Siden 2002 så har jeg prøvd ut og gått på mye psykofarmaka (medisiner for psykiske lidelser) De fleste med lite hell egentlig, kun den jeg gikk på fra 2008 og til nå nylig hadde positiv virkning egentlig. Er jo bare en liten uke jeg har vært helt uten fastmedisin ennå, men jeg håper virkelig at det vil fortsette å være greit!! For det føles så befriende å være medisinfri 🙂
Jeg har også trappet ned på behandlingstimer. I alle år har jeg hatt time til psykologen hver uke, så fremt det ikke har vært noe som har gjort at enten psykologen ikke har hatt tid eller jeg har vært innlagt. I høst og frem til jul så gikk jeg hver 2-3 uke, og det har gått greit. Litt skummel følelse innimellom når jeg har følt meg litt utrygg på at det skulle gå så lang tid til neste time. Men samtidig så har jeg for det meste tenkt lite på det, fordi jeg for det meste ikke har hatt behov for oftere timer,samtidig som jeg har den tryggheten at jeg vet jeg kan ta kontakt om det er noe i mellom timene. Etter så mange år så er det viktig med rolig nedtrapping, det er noe vi snakket om på forhånd før vi trappet ned på timene også 🙂 Har også god oppfølging av fastlegen min ifht nedtrappingen på medisin, all ros til han for den gode oppfølgingen!! Fra 2009 så hadde også psyk.hjemmetjenesten ansvaret for medisinene mine,og jeg fikk utdelt ukesdosett. Det ble avsluttet i juni 2015, da overtok jeg medisinansvaret selv 🙂 Jeg er på vei ut av tilbudet på psyk.dagsenter som jeg har gått på siden 2008 også, føler ikke at det gir meg noe lenger, at jeg er blitt for frisk…..noe så fantastisk 🙂 Jeg har fremdeles kontakt med psyk.hjemmesykepleier også, har gått til henne hver uke tidligere,men jeg treffer henne ikke så ofte heller lenger, nedtrapping der også 😉 Og det hender at jeg også avlyser avtaler med henne innimellom når jeg ikke føler at jeg har noe å prate om.
Livet mitt har fått så mye annet innhold, friskt innhold, vanlig hverdags innhold-HERLIG!!
Jeg har siden januar i fjor hatt en liten ekstrahjelp jobb, og den har jeg ennå 🙂
Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg. Det er til tider at jeg kan merke at det er følelser og noen tanker inni meg som ikke er helt «bare meg» men som har ligget i noen av delene og som ennå ikke er fullstendig integrert, men det tar tid, og jeg føler meg likevel hel og godt integrert. Føler jeg stadig finner mer og mer av meg selv, og at jeg-,den hele meg virkelig har begynt å bli meg 🙂 ❤ At jeg nå ikke lenger er et splittet,skadet, forskremt, skall av et vesen, med mange indre deler. Men istedet er blitt en integrert, hel person, med arr fra fortiden. Arr som er sår som har grodd (både fysisk og psykisk i den forstand). Jeg er et produkt av fortidens opplevelser, mange års terapi, intens jobbing, omsorg,kjærlighet, styrke,tro,håp og vilje ❤ 🙂
Jeg kunne skrevet mye mer akkurat nå, men nå er klokka blitt såpass mye at jeg må avslutte for i kveld. Skal opp tidlig i morgen, og søvn er viktig 😉
Jeg kunne tenke meg å bruke bloggen litt igjen, kanskje på en annen måte enn før, nå kanskje mer til å formidle at det er mulig å reise seg igjen fra den dypeste kjeller og et årelangt psykiske helvete. Og få et godt liv til tross for alvorlige traumer og senskader etter seksuelle overgrep.
Olivia
Bak masken til Olivia 
Dette var fantastisk å lese ☺️❤️
tusen takk, så koselig å høre ❤ 🙂 ❤
Så fantastisk å lese og så fortjent, håper du ser hvor sterk du er som har kommet så langt ❤ Veldig stolt og veldig glad på dine vegne 🙂 ❤
takk gode du ❤ ❤
Hei. Jeg har bare lest første innlegg på siden din, som altså er det siste du skrev. Utrolig glad på dine vegne, for at du har klart å komme så langt og viser at det er håp! Ville bare si: «vær så snill å ikke slette noe av det som står her», for jeg har nettopp fått diagnosen, alt er nytt og skummelt, en uvant opplevelse når man nærmer seg 35 og er vant til å holde masken. Jeg håper alt blir liggende ute, for *jeg* trenger dette, og det kommer garantert flere etter meg som også får nytte av dine erfaringer. På forhånd takk for alt du har skrevet. 🙂
heisann, synd jeg ikke så denne kommentaren tidligere da, men evigheter siden jeg var innpå her, mistet passordet, og ble litt rot for å få logga inn og sett innsendte kommentarer!! Håper blogginnleggene kan være til hjelp, og hhvis du ser kommentaren her,selv etter så lang tid, så er det nå bare å si fra om du har noen spørsmål ang diagnosen osv 🙂
«Livet har fått en helt annen mening og jeg føler meg HEL!! Jeg som i alle år har vært så splittet og delt, jeg har endelig begynt å føle meg hel, dissosiasjon er så og si fraværende, delpersonene inni meg har blitt veldig mye mer smeltet inn i meg.»
For meg som nettopp har fått diagnosen, og ikke helt har fått tak i hva det her går ut på (eller hva jeg egentlig føler og tenker om det), så er det beroligende å lese det du skriver over her. Men det gir meg en ny utfordring, for jeg forstår ikke hva du mener, eller hvordan det føles å være deg (nå). Er det noe du kunne sagt til deg selv da du startet terapi for lenge siden, som ville gjort at du genuint -forstod- hvordan det føles å være deg nå? 🙂 Kanskje det er umulig å forklare, jeg vet ikke. Men jeg måtte bare spørre.
Jeg har bare fått høre at jeg må holde ut, at terapi blir tøft og vondt og vanskelig men at det er verdt det, bla bla. Da tenker jeg bare at folk ikke forstår hvordan det er, og at de bare sier det for å føle seg bedre selv… det hjelper liksom ikke å høre dem si sånt. :p Skulle ønske det fantes et sted å prate med andre i samme situasjon, som virkelig forstår hvordan det er. Men sånne forum (på engelsk) er gjerne fylt opp med folk som åpenbart bare er der for å underholdes, sjekke opp folk eller lære om det fra andre (uvisst av hvilken grunn).
hei, nå er det jo nesten 2 år siden du skrev denne kommentaren, og jeg er så lei meg for at jeg ikke har vært innpå her og sett den tidligere. Men jeg mista passordet mitt og har strevd med å få logget inn før nå i dag. Dette var et så utrolig bra spørsmål og kommentar, at denne fortjener virkelig å bli besvart. Men jeg tror nesten at dette må bli i et eget innlegg, for dette er faktisk noe utrolig viktig. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, jeg tenkte og følte det akkurat slik også for en del år tilbake. Så det aner meg at det er flere som også gjør det. Jeg håper det går bedre med deg, og jeg håper du ser dette svaret. jeg skal skrive et eget innlegg med tema ut i fra disse spørsmålene en dag. Nå er det så sent på kveld at jeg ikke begynner med innlegget nå i kveld da.
tusen takk for gode spørsmål og innspill,og jeg er virkelig lei meg for at jeg ikke har sett denne kommentaren eller fått besvart den før nå!!